jordskorpen

Kontinentalskorpen er tykkest, lettest (tetthet rundt 2,7 gram per kubikkcentimeter (g/cm3), økende med dypet) og eldst. Stort sett er den 30–50 kilometer tykk, men er tykkere under fjellkjeder som Himalayafjellkjeden og Alpene, og tynnere under kontinentale riftbassenger som Nordsjøen og den øst-afrikanske riften samt langs kontinentalmarginene. Den består av bergarter som er rike på mineralene feltspat og kvarts, som har relativt lav tetthet. Granitt er en typisk kontinentalskorpebergart som stort sett er fraværende i havbunnsskorpe. Kontinentalskorpen inneholder bergarter med aldre opptil fire milliarder år, og blir generelt yngre mot randen av kontinentene.

Kontinentalmarginer indikerer overgangen mellom kontinentalskorpe og havbunnsskorpe. Overgangen er gradvis og komplisert, og endrer gjerne karakter langs marginen når det gjelder bredde og vulkansk aktivitet. Den norske kontinentalskråningen mot Atlanterhavet (atlanterhavsmarginen) markerer en slik overgang.

Havbunnsskorpen er bare rundt ti kilometer tykk, har en tetthet på rundt 2,9 g/cm2, og er stort sett yngre enn 200 millioner år. Ny havbunnsskorpe dannes ved spredningsryggene (midthavsryggene), der litosfæreplater beveger seg fra hverandre og materiale fra den underliggende mantelen stiger opp, smelter, og inlemmes i skorpen.

Denne prosessen danner en lagdelt skorpe, med gabbro og ultramafiske bergarter underst, deretter basaltiske ganger og lava, og øverst sedimenter som øker i tykkelse bort fra spredningssryggen. Den fører også til at havbunnsskorpen blir eldre bort fra spredningsryggene.

Samtidig ødelegges havbunnsskorpe i subduksjonssoner, der den synker ned i mantelen og assimileres (resirkuleres). Nedsynkning skjer der plater beveger seg mot hverandre og drives av at eldre havbunnsskorpe blir kaldere og tettere enn den underliggende mantelen. Subduksjon er grunnen til at den eldste intakte havbunnsskorpen på Jorden «bare» er rundt 340 millioner år gammel (i Middelhavet). Rester av til dels mye eldre havbunnsskorpe finnes imidlertid bevart i de fleste fjellkjeder som et resultat av kollisjon mellom kontinenter og lukking av gamle havområder. Øya Leka er et eksempel fra Den kaledonske fjellkjeden.

Både kontinentalskorpe og havbunnsskorpe består av både magmatiske og metamorfe bergarter, samt av et tynnere lag med sedimentære bergarter nær overflaten. Temperaturen øker med dypet med 20–30 grader celsius (°C) per kilometer i øvre del av kontinentalskorpen, og med en lavere gradient dypere nede. For havbunnsskorpe er gradienten vanligvis noe høyere, og langs spredningsryggene er den mye høyere.

Jordskorpens undre grense kalles Moho, og representerer en overgang til mantelen. Bergartene i mantelen er mye mer mafiske, det vil si rike på magnesium og jern og uten kvarts.

• Jorden
• Jordens geologi