jerboa

Det er spesielt den ytterste delen av foten fra hæl til tå som er forlenget. Under fotsålen har de fleste artene spesielle hår. Dette gir dem bedre feste og fraskyv i løs sand. Hårene fungerer litt som truger. Bakføttene har tre eller fem tær, en karakter som også brukes til å gruppere dem i underfamilier. Med fem tær er de tre midterste lengre og kraftigere enn de to ytterste, det er disse tre som brukes til å hoppe med. Jerboaenes bevegelsesform er tilpassa et løst substrat, som ørkensand.

Halen er lang, mye lenger enn kroppen, og ender oftest i en dusk. Den fungerer som balanseror og kan også brukes som støtte når dyret sitter. Øynene er store, noe som er typisk for nattaktive dyr. Snuten er flat ytterst. Pelsen er sandfarga, fra lys grå til gulbrun, med kvit buk. Frambeina er ganske korte, og de brukes til å holde maten og til å grave huler med.

Det er fire underfamilier:

• Underfamilien Allactaginae er størst både i antall arter og kroppsstørrelse. De har store ører, omtrent like lange som hodet. Halen er lang og ender i en dusk av lengre hår, svart inderst og kvit ytterst. Hos noen er halen kortere med mindre dusk, men de lagrer fett i den slik at den blir tykk. Bakføttene har fem tær. Den største arten veier opptil 415 gram.

• Underfamilien Euchoreutinae har kun én art, «langørejerboa» (Euchoreutes naso). Den er middels stor med en lang hale som ender i en dusk. Denne arten utmerker seg spesielt med sine meget store ører, halvparten av kroppslengden.
• Underfamilien Dipodinae er små arter med lang hale som ender i en dusk. De har ganske korte ører. På undersiden av bakføttene har de kammer av stive hår, som er nyttige når de hopper i løs sand. Bakføttene har tre tær. Se også ørkenspringmus.
• Underfamilien Cardiocraniinae består av små arter med korte ører og noe kortere bakbein enn de foregående. Halen har kun en svært liten dusk. De lagrer fett i halen, som dermed blir svært tykk. Den minste arten veier kun 4 gram

Enkelte arter spiser nesten bare frø. Det vanlige er imidlertid en mer variert diett av grønne plantedeler (i den grad de er grønne i så tørre omgivelser), frø, frukt, sopp og insekter. «Langørejerboaen» spiser kun insekter, som den fanger ved å bruke de store ørene (hørselen). Den kan fange flygende insekter ved å hoppe rett opp selv i mørke netter. Jerboaer drikker ikke vann, men lager selv det vann de trenger gjennom forbrenning av maten.

Jerboaene får 2–9 unger i kullet og kan ha 1–3 kull per år. Ungene vokser ganske langsomt og avvennes ikke før de er 30–45 dager gamle. Dette kan skyldes at de trenger tid på å utvikle de lange bakbeina, og at de ikke klarer seg alene før disse er ferdig utvokst og hoppeferdighetene innøvd. Jerboaer lever ellers typisk alene, og hvert dyr har sin egen hule. De kan være territorielle og aggressive mot sine naboer. Leveområder til voksne hunner kan overlappe lite, mens hanners overlapper mer. I gode områder der tettheten er stor, overlapper også hunners leveområder.