Jerboaer, familie i ordenen gnagere. Inntil nylig ble også bjørkemusene og hoppemusene plassert i denne familien, som da ble kalt springmusfamilien. Nyere molekylær-genetiske studier har avklart slektskapet og opphøyd alle de tre tidligere underfamilier til familiestatus. Jerboafamilien omfatter 35 arter i 13 slekter, de er ganske spesialiserte til et liv i tørre omgivelser. Navnet jerboa kommer fra det arabiske «jarbū», som betyr gnager.

Veldig lange og sterke bakbein og en lang hale er det som karakteriserer jerboaer mest. De ligner på en liten kenguru og beveger seg også som en. Nesten all bevegelse skjer i hopp, selv om det er variasjoner i hoppemetoden. De kan skyve fra med begge bakbeina parallelt som en kenguru, eller med alternerende bakbein (som oss mennesker). De kan også løpe slik på en mer vanlig måte uten å hoppe. Hastigheten avhenger av størrelsen, den største arten kan oppnå en hastighet på 40-50 km/t, den minste 6 km/t.

Noen arter kan også gjøre høye sprang rett opp i lufta når de blir overraska. Jerboaer løper i zik-zak, aldri i rett linje. Dette gjør det antakelig vanskeligere for et rovdyr å få fatt i dem. Når de blir jaga av et rovdyr løper de mot nærmeste skjul, som "tett" vegetasjon eller ei underjordisk hule. Noen kan også hoppe opp i en busk og klatre i den. Sprangene kan være tre meter lange og én meter høye.

Det er spesielt den ytterste delen av foten fra hæl til tå som er forlenga. Under fotsålen har de fleste artene spesielt utvikla hår, som gir dem bedre feste og fraskyv i løs sand. De fungerer litt som truger. Bakføttene har tre eller fem tær, en karakter som også brukes til å gruppere dem i underfamilier. Med fem tær er de tre midterste lengre og kraftigere enn de to ytterste, det er disse tre som brukes til å hoppe med. Jerboaenes bevegelsesform er tilpassa et løst substrat, som ørkensand.

Halen er lang, mye lenger enn kroppen, og ender oftest i en dusk. Den fungerer som balanseror og kan også brukes som støtte når dyret sitter. Øynene er store, noe som er typisk for nattaktive dyr. Snuten er flat ytterst. Pelsen er sandfarga, fra lys grå til gulbrun, med kvit buk. Frambeina er ganske korte, de brukes til å holde maten og til å grave huler med.

Det er fire underfamilier, det enkleste er å gi en kort beskrivelse av hver av disse:

  • Underfamilien Allactaginae er størst både i antall arter og deres størrelse. De har store ører, omtrent like lange som hodet. Halen er lang og ender i en dusk av lengre hår, svart inderst og kvit ytterst. Hos noen er halen kortere med mindre dusk, men de lagrer fett i den slik at den blir tykk Bakføttene har fem tær. Den største arten veier opptil 415 g.

  • Underfamilien Euchoreutinae har kun én art, "langørejerboa" Euchoreutes naso, som er middels stor, med lang hale som ender i en dusk. Denne arten utmerker seg spesielt med sine meget store ører, halvparten av kroppslengden.

  • Underfamilien Dipodinae er små arter med lang hale som ender i en dusk, ørene er ganske korte. På undersiden av bakføttene har de kammer av stive hår, som er nyttige når de hopper i løs sand. Bakføttene har tre tær. Se også ørkenspringmus.

  • Underfamilien Cardiocraniinae består av små arter med korte ører og noe kortere bakbein enn de foregående. Halen har kun en svært liten dusk. De lagrer fett i halen, som dermed blir svært tykk. Den minste arten veier kun 4 g.

    Levevis

    Jerboaene lever i tørre omgivelser; steppe, halvørken og ørken. De ulike artene er tilpassa ulike substrater, fra løs sand til steingrunn. Mange arter lever kun i én type habitat, noen er mer fleksible og kan leve i flere habitater. Jerboaer er nattaktive, de kommer ikke fram før det er mørkt. Dagen tilbringer de i ei hule under bakken, åpningen stenges med jord. Dermed unngår de både heten om dagen og rovdyr. De kan grave både enkle og komplekse gangsystemer under bakken. Et gangsystem under bakken kan består av flere ganger, flere oppholdsrom og flere nødutganger. Nødutgangen er gjerne bare gravd fram til like under overflaten. Dermed er den stengt, men samtidig lett å åpne.

    De fleste arter går i dvale, som kan vare halve året. Dvalerommet ligger gjerne dypt nede i gangsystemet, og dyret har gjerne flere kamre å velge blant slik at det kan flytte seg til det som holder best temperatur. I dvalen kan kroppstemperaturen synke til 2-3 °C og de kan miste halvparten av kroppsvekta. De er avhengige av et godt fettlager for å overleve dvalen, dødeligheten er antakelig stor. Noen få arter går aldri i dvale og noen kan velge om de trenger å gå i dvale, avhengig av forholda der de lever.

    Enkelte arter spiser nesten bare frø. Det vanlige er imidlertid en mer variert diett av grønne plantedeler (i den grad de er grønne i så tørre omgivelser), frø, frukt, sopp og insekter, andelen av disse komponentene varierer mellom artene. "Langørejerboaen" spiser kun insekter, som den fanger ved å bruke de store ørene (hørselen). Den kan fange flygende insekter ved å hoppe rett opp selv i mørke netter. Føden hos mange arter varierer geografisk og sesongmessig etter hva som er tilgjengelig. Jerboaer drikker ikke vann, men lager selv det vann de trenger gjennom forbrenning av maten.

    Jerboaene får 2-9 unger i kullet og kan ha 1-3 kull per år. Ungene vokser ganske langsomt og avvennes ikke før de er 30-45 dager gamle. Dette kan skyldes at de trenger tid på å utvikle de lange bakbeina, og at de ikke klarer seg alene før disse er ferdig utvokst og hoppeferdighetene innøvd. Jerboaer lever ellers typisk alene, hvert dyr har sin egen hule. De kan være territorielle og aggressive mot sine naboer. Leveområder til voksne hunner kan overlappe lite, mens hanners overlapper mer. I gode områder der tettheten er stor, overlapper også hunners leveområder.

    Utbredelse

    Jerboaene lever alle i Afrika og Asia. Nye genetiske studier kan komme til å gi flere nye arter, det er mistanke om at flere arter egentlig består av flere kryptiske arter. Jerboaene utviklet sitt relativt store mangfold av arter i perioder med store klimaendringer. Da temperaturen sank ble skoger erstatta av tørrere grassletter og halvørken. Dette skjedde spesielt i områdene rundt Himalaya.

    Jerboaer er viktige for økosystemet, men har liten betydning for mennesker. Enkelte holdes som kjæledyr og jerboaer er tradisjonell kost for flere folkeslag. De kan bære smitte for flere sykdommer, som pestbakterien Yersinia pestis (svartedauden). Imidlertid dør jerboaer som er smitta av pest innen et døgn, så de er ikke et viktig reservoar for denne sykdommen. Jerboaer er utsatt for ødeleggelse av sine habitater. Dette skjer både ved klimaendringer og ved at deres tørre habitater tas i bruk til jordbruk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.