Jamning, lydovergang i tostavelsesord med to korte stavelser i gammelnorsk (jamvektsord) som gjør vokalene i de to stavelsene mer like. Jamning er således et eksempel på fjernassimilasjon. Når vokalene nærmer seg hverandre i kvalitet uten å bli helt like, kalles det tiljamning, når de blir helt like, er det utjamning.

Jamning virker oftest regressivt, dvs. bakover i ordet, for eksempel når gammelnorsk vita er blitt væta. At det er -a som har virket på -i-, kan man se av at et ord som vit i samme dialekt kan ha formen vett. Utjamning har man når vita i Namdalen er blitt vatta. Fremovervirkende eller progressiv jamning har man eksempel på i formen fyry, som er utviklet av fyrir. Resiprok eller gjensidig virkende jamning har man for eksempel i formen såmmår, som kommer av sumar. Når utjamningen går til å-å i ord med endevokalen -a, som i våttå fra vita eller i substantivformen båttå fra bita (en form av bite) er det sannsynlig at -a først er blitt til , deretter har jamning satt inn. Eksempel på andre typer av jamning i substantiv er vukku eller vokko for viku, næva eller navva for neva, neve.

Jamning har særlig virket i østnorsk og trøndersk. Intensiteten øker jo lenger nord man kommer. I Øst-Telemark er det i mindre geografisk målestokk tilsvarende jamningsområder med tilsvarende økende intensitet som på Østlandet og i Trøndelag. I gammelt mål i Tinn lå trykk og lengde på siste stavelse i jamvektsord, for eksempel i vytå: for vita. Det er trolig at dette er en rest av et steg i utviklingen som har vært mer allment tidligere, og som blant annet kan forklare hvordan -a er blitt til .

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.