jakt – lovgivning og forvaltning

Jakt og viltforvaltning reguleres av lov om viltet av 29. mai 1981 med senere endringer, se viltloven.

Miljøverndepartementet er øverste myndighet i saker som gjelder vilt og jakt. Under departementet hører Direktoratet for naturforvaltning i Trondheim som har det daglige ansvaret for praktiseringen av viltloven, og som fastsetter forskrifter om jakttider, jaktmåter, våpen og ammunisjon m.m. Direktoratet har også som oppgave å drive veiledningstjeneste i viltforvaltning overfor de lokale viltorganene. Disse er miljøvernavdelingen hos fylkesmannen og kommunene. Kommunene kan selv bestemme om de vil oppnevne en egen nemnd til å forvalte vilt og jakt (viltnemnd), eller om en annen nemnd skal ha denne oppgaven. Viltorganenes oppgaver er bl.a. å fremme viltstellet og mulighetene for jakt, drive viltforskning, organisere viltstellområder, dvs. samle de mange små eiendommer i kommunen til felles områder store nok til å drive rasjonelt viltstell og jakt.

De eldste norske lovregler om jakt finnes i landsdelslovene (Gulatingsloven, Frostatingsloven) fra 1100- og 1200-tallet. De fastslår grunneiers rett til jakt på sin eiendom. Allerede 1730 fikk Norge fredningsbestemmelser for elg, hjort og rein. På 1700- og 1800-tallet fikk man flere fredningsbestemmelser, f.eks. fredning av egg og dunvær. Viktig ble loven av 1863, som gav det offentlige myndighet til å bestemme jaktmåter, fredningstider osv. bl.a. for elg, hjort og bever. Loven av 1899 ble Norges første moderne jaktlov. Den bygde på biologiske vurderinger. Dens prinsipper ble lagt til grunn ved lovendringer i 1932, i jaktloven av 1951 og videreført i lov om viltet av 1981.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.