Litteraturen innenfor jainismen skildrer i hovedsak de 24 jinaers liv med hovedvekt på Mahaviras liv og lære. I tid strekker den seg fra 300-tallet f.Kr. og frem til i dag. Språkformen viser at de eldste avsnitt stammer fra sentrale deler av Nord-India, mens senere verker skriver seg fra Vest- og Sør-India.

Denne sekten har en kanon som etter tradisjonen ble redigert på et konsil i Valabhi, Kathiawar på 400-tallet e.Kr. Språket er prakrit-dialekten ardhamagadhi, et blandingsspråk som muligens skriver seg fra Benares-distriktet. De eldste delene ser ut til å stamme fra 300- og 200-tallet f.Kr. Kanon består av 11 angas (hovedavsnitt, med deler av en 12.), 12 uvangas (bi-avsnitt) og en rekke suttas (32–52 i de forskjellige utgavene). Til denne kanon slutter det seg en rik kommentarlitteratur på prakrit og sanskrit. En kjent kommentator er Haribhadra.

Denne sekten hevder at den eldste kanon er gått tapt. Deres læretekster er bare delvis publisert og uten sektens samtykke etter manuskripter som oppbevares i Mudbiri, Sør-India. Grunntekstene kan være fra 1.–2. århundre e.Kr. Kommentatoren Virasena levde på 800-tallet e.Kr. Det som hittil er publisert, handler om jainaenes oppfatning av karmabegrepet.

Av den ikke-kanoniske litteratur kan nevnes eventyrsamlingen Vasudevahindi (200-tallet e.Kr.?), oversatt i utdrag til norsk av Sten Konow (En bunt indiske eventyr, 1946). Mytisk universalhistorie og hagiografi er også rikt representert. Av forfattere med jainabakgrunn er Hemachandra (1088–1172) best kjent, særlig for sine filologiske verker: leksikografi, grammatikk, poetikk.

Også på apabhramsha og ny-indoariske språk som gujarati, kannada og telugu finnes det en rik jainalitteratur. Bortsett fra tekster publisert av H. Jacobi og L. Alsdorf er denne litteraturen lite kjent utenfor India.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.