jødeforfølgelser etter middelalderen

Jødeforfølgelser. Jøder blir offentlig nedverdiget i en tysk by. Etter kobberstikk fra 1715 av Peter Fehr.

Jødeforfølgelser (Antisemittismen) (tysk nedverdigelse, 1715) av Ukjent/Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Tittelbladet til den russiske utgaven av Sions vises protokoller, 1912 av Sergej Nilus. Falt i det fri (Public domain)

Gjennom mer enn to tusen år har jøder vært utsatt for mistenkeliggjøring, anklagelser, antijødisk lovgivning og direkte forfølgelser. Begrunnelsene for disse oppfatningene og handlingene har variert gjennom tidene, fra tidlige tiders anklager om jødenes annerledeshet, manglende tilhørighet til storsamfunnet og vegring mot å praktisere storsamfunnets religion, til kristendommens antijudaisme og middelalderens beskyldninger om ritualmord og krenking av nattverdsbrødet. Forfølgelsene kunne ta form av latterliggjøring, landsforvisning, tvangskonverteringer (til både kristendom og islam), utestengning, gettoisering og regelrette massakrer.

På 1800-tallet kom også forestillingen om at jødene tilhørte en egen rase. Samtidig oppsto forestillinger om at jødene hadde ønske om å kontrollere verden, en idé som blant annet fikk sin næring gjennom det antisemittiske og fabrikkerte verket Sions vises protokoller, som ble utgitt første gang i 1903. Slike konspirasjonsteorier dukker fremdeles opp i mange sammenhenger.

Den moderne antisemittismen fikk et organisert uttrykk i form av antisemittiske politiske partier. Nazitidens jødeutryddelser (holocaust) utgjør kulminasjonen av den moderne antisemittismens jødefiendtlige forestillinger og praksis.

Etter opprettelsen av staten Israel i 1948, har også motstand mot både selve opprettelsen, og mot israelsk politikk, fått innvirkning på vanlige jøders liv verden over.

Møtet mellom jøder og muslimer går tilbake til islams første tid. På 600-tallet bodde det jødiske stammer både i det sydvestlige området av Den arabiske halvøy (i dagens Jemen) og i hele fjellområdet Hedsjas, fra Mekka i syd og nordover. Da Muhammed og hans tilhengere flyktet til Medina (Yatrib) i 622 (hijra), var tre jødiske stammer bosatt i selve byen. Mot muslimenes forventning nektet jødene å anerkjenne den nye profeten. To av stammene i byen ble jaget på flukt, den tredje stammens menn ble drept, og dens kvinner og barn solgt som slaver. Stammen Banu Nadir skal ha flyktet til det velstående jødiske samfunnet i oasen Khaybar, men i 629 ble også denne erobret, etter harde kamper. Slaget ved Khaybar regnes som en viktig seier i muslimsk tradisjon, og har blitt brukt i politisk øyemed frem til i dag.

De gjenværende jødiske innbyggerne fikk tillatelse til å bli, mot å overlate store deler av sine eiendeler og inntekter til seierherrene. Det ble inngått en avtale som skulle danne grunnlaget for senere avtaler med minoritetene. I 642, under kalifen Omar ibn al-Khattab (Omar 1), ble jødene i Khaybar likevel fordrevet, de fleste bosatte seg i Jeriko i Jordandalen. De nøyaktige omstendighetene rundt disse hendelsene er fremdeles omstridt. Jødene på Den arabiske halvøy ble tidlig beskyldt for politisk forræderi, og Koranen inneholder en hel del antijødiske utsagn.

Likevel hadde jødene gjennomgående bedre kår i de muslimske land enn i det kristne Europa; forholdet var ikke belastet med de samme teologiske stridsspørsmål som preget forholdet mellom jøder og kristne. Som tilhørende ahl al-kitab (bokfolkene) hadde jødene en spesiell status, dhimmi. Mot å godta muslimenes overordnede posisjon i samfunnet, underlegge seg visse restriksjoner, samt betale en spesiell skatt, hadde jødene (og de kristne) frihet til utøvelse av egen religion og rett til beskyttelse av liv og eiendom. Dette hindret likevel ikke tidvis og stedvis diskriminering og forfølgelse. Ved å konvertere til islam kunne de alltid endre sine rettigheter og status, noe mange også etter hvert gjorde.

Da Jerusalem ble erobret av Omar 1 i 638, fikk jødene igjen tilgang til byen – noe de ikke hadde hatt under de bysantinske kristne. Men fra 969, under fatimidene, ble forholdene vanskeligere for minoritetene. I 1009, under sultanen Al Hakim, var det aksjoner mot jøder og kristne i Fustat (det gamle Kairo). I det muslimske Spania deltok jødene lenge på nesten alle plan i samfunnet, men på 1100-tallet forlangte nye muslimske herskere fra Nord-Afrika (almoravidene og almohadene) at jøder måtte konvertere til islam, eller utvandre.

I 1465 ble jødene i den jødiske ghetto (mellahen) i byen Fez i Marokko massakrert. I 1790 var det nye jødemassakrer i Marokko, i 1828 i Bagdad og i 1839 og 1865 i Iran; deretter i flere andre land. På 1800-tallet spredte også kristne og europeiske antijødiske forestillinger seg til disse landene, og påstander om ritualmord dukket opp blant annet i Damaskus i 1840. Anklagene førte til at mange jøder ble arrestert og torturert. Slike beskyldninger ble etter hvert fremsatt i de fleste land i Midtøsten og på Balkan, og brukes ofte i de arabiske lands antijødiske propaganda den dag i dag.

Det osmanske rikets oppløsning etter første verdenskrig, og oppdeling av området i separate stater under vestlig ledelse, førte først til nye muligheter for de jødiske samfunnene. Men med fremveksten av den tyske nasjonalsosialismen, ble antisemittiske ideer (se antisemittismen) spredt i arabiske land; spesielt til Irak, der jødene ble underlagt nye og strenge restriksjoner. Nazistiske ideer førte til en omfattende plyndring og regelrett massakre på jødene i Bagdad den 1. og 2. juni 1941 (farhud). Dette ble begynnelsen på slutten for det gamle jødiske samfunnet i Mesopotamia. I 1947 var det pogromer i Syria, der alle synagogene i Aleppo ble ødelagt.

Opprettelsen av staten Israel i 1948 gjorde det vanskeligere for jødene i de arabiske land. Etter hvert som landene vant sin selvstendighet, ble det innført stadig strengere tiltak mot de jødiske samfunnene, hvorav noen kunne føre sin historie 2500 år tilbake i tid. Jødene ble fratatt sine statsborgerskap, rettigheter og eiendommer. Synagoger ble brent, jøder drept og jødiske hus rasert, samtidig som utreise til Israel ofte ble nektet. Noen land tillot organisert utvandring, forutsatt at all eiendom ble tilbake, som Irak i 1950. Andre tvang sine jødiske minoriteter ut av landet; som Jemen i 1948, Egypt i 1956 og 1967, Marokko i 1963, Algerie i 1962 og Libya i 1957 og 1967. Også i Tunis gjorde forfølgelser og antijødiske opptøyer det utrygt for jøder; av de rundt 105 000 i 1948 er det nå mindre enn 2000 igjen i landet.

Nesten én million jøder har måttet forlate sine gamle hjemland i den arabiske verden i tiden etter 1948. Antisemittiske bøker, som Sions vises protokoller i arabisk oversettelse, selges fremdeles fritt hos bokhandlere og på gatemarkeder i de arabiske land.

  • Chazan, Robert: Medieval Stereotypes and Modern Antisemitism, 1997.
  • Eriksen, Trond Berg, Håkon Harket og Einhart Lorenz (red.): Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag, 2005.
  • Graus, František: Pest, Geissler, Judenmorde: Das 14. Jahrhundert als Krisenzeit, 1988.
  • Heil, Johannes: Gottesfeinde – Menchenfeinde: Die Vorstellung von Jüdischer Weltverschwörung (13. bis 16. Jahrhundert), 2006.
  • Lorenz, Einhart: Veien mot holocaust, 2003.
  • Trachtenberg, Joshua: The Devil and the Jews: The Medieval Conception of the Jew and Its Relation to Modern Anti-Semitism, 1993.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

16. august 2015 skrev Knut A Rosvold

Lenken til artikkelen "antisemittismen" virker ikke.

17. august 2015 skrev Bente Groth

Hei,

Har sett på dette og funnet at lenken virket for meg.

Bente Groth (fagansvarlig)

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.