Sabbatsmåltid
Opp gjennom tidene har overholdelse av sabbaten vært viktig for å opprettholde jødisk kultur og samhold.
Sabbatsmåltid
Lisens: CC BY SA 3.0

Jøder er et folk med opprinnelse i Midtøsten. Betegnelsen jøde (jehudi) ble først brukt om medlemmer av Juda-stammen, og senere om innbyggerne i Judariket. Etter eksilet i Babylon (586–538 fvt.) ble betegnelsen jøde brukt om hele folket, også på de mange som var bosatt utenfor de jødiske kjerneområdene.

Faktaboks

Etymologi
av gresk, fra hebraisk jehudim

Det er vanskelig å fastslå det nøyaktige antall jøder i verden, men det er vanlig å anta at noe under 15 millioner mennesker i dag har en tilknytning til jødisk religion og/eller kultur. Det bor nå (2021) nesten 7 millioner jøder i Israel og omkring 5 millioner i USA. I Norge bor det omkring 1400 jøder.

Israelitter og jøder

Ifølge tekstene i Den hebraiske bibelen, Tanakh, er alle jøder etterkommere av patriarken Abraham og av hans sønnesønn Jakob, som fikk navnet Israel (1. Mosebok 32,29, Norske bibler 32,28). Mosebøkene omtaler derfor oftest folket som bnei Israel (Israels sønner eller israelitter) og Am Israel (israelsfolket). Denne bruken er også overtatt i Det nye testamente og er den dominerende i norsk kristen språkbruk.

Moderne forskning har ennå ikke kommet frem til noen allment akseptert teori rundt det jødiske folkets tidlige historie. Forskere innenfor forskjellige fagområder fremsetter fremdeles både ulike og sprikende tolkninger. Disse har liten praktisk innvirkning på jødisk religiøs tradisjon, som har fulgt bibeltekstenes fremstilling i mer enn to tusen år.

Etter kong Salomos død, da riket ifølge bibeltekstene ble delt i to, ble betegnelsen «israelitt» brukt som en betegnelse på innbyggerne i Nordriket, Israel. Men på 700-tallet fvt. ble store deler av den israelittiske befolkningen i Nordriket ført i eksil av assyrerne, og deres videre skjebne er ikke kjent.

Innbyggerne i Judariket ble kalt judeere (jøder). Etter Jerusalems fall i 586 fvt. ble en stor del av innbyggerne i Judariket ført i eksil til Babylon. Rundt femti år senere fikk de tillatelse til å vende tilbake, og det ble de hjemvendte som satte sitt preg på utviklingen fremover. Derfor omtales hele folket nå som jøder (jehudim). Denne betegnelsen finner vi også i senere bibeltekster, som Esters bok (Ester 2,5).

Innenfor moderne faglitteratur bruker man oftest fellesbetegnelsen israelitter når man snakker om perioden fram til det babylonske eksil (586–538 fvt.), og jøder om tiden etter. I jødisk tradisjon brukes både betegnelsen Am Israel (israelsfolket) og jøder om hele perioden, fra Abraham og frem til i dag.

Diasporaen

De første virkelige diasporasamfunnene oppsto i forbindelse med den babylonske kongen Nebukadnesar 2s ødeleggelse av Jerusalem i 586 fvt. og det babylonske eksil. I forbindelse med ødeleggelsen flyktet også mange jøder til Egypt, der mange valgte å bli boende. I motsetning til assyrerne lot babylonerne de bortførte jødene bo samlet og opprettholde sin kultur. Mange slike samfunn er kjent. De jødiske lærestedene, jeshivaene, i Babylonia ble senere viktige religiøse sentere, ofte i tett kontakt med de lærde i landet Israel.

I 539 fvt. ble Babylonia erobret av den persiske kongen Kyros 2, som ga jødene tillatelse til å vende hjem. Mange hadde slått rot i Babylonia og valgte å ikke reise tilbake til Juda, som nå ble en liten tempelstat under persisk overherredømme. Jøder bosatte seg etter hvert også frivillig utenfor landets grenser, ikke minst i de hellenistiske byene som oppsto rundt Middelhavet etter Aleksander den stores erobringer på 300-tallet fvt. Mange av disse jødiske diasporasamfunnene fortsatte å eksistere helt frem til midten av 1900-tallet.

Under den siste jødiske oppstanden mot romerne, Bar Kokhva-oppstanden i årene 132–135 evt., fordrev romerne de gjenværende jødene fra Judea (romernes betegnelse på området). Bare i Galilea bodde det fremdeles jøder. Jødene var nå blitt et folk uten et eget land. Deres kultur ble derfor tidlig preget av folkets tilværelse som minoritetsbefolkning i forskjellige land og samfunn. De klarte likevel å bevare og utvikle sin identitet, religion og kultur gjennom skiftende tider.

Jødene er alltid blitt betraktet som «annerledes», ikke minst på grunn av sine mattradisjoner (kosher), og ofte som uønsket. De er til ulike tider og i forskjellige land blitt forfulgt eller underlagt spesielle restriksjoner. Dette bidro nok til å styrke samholdet og gruppetilhørigheten både innad i de enkelte jødiske samfunnene og over landegrensene.

Hvem er jøde?

Jødene utgjør i dag ingen homogen gruppe, men oppfattes, og oppfatter seg selv, som et eget folk i kraft av sin religion, sin historie og sin kultur.

Ifølge tradisjonell oppfatning og jødisk religiøs lov (halakha) er kun en person født av jødisk mor å betrakte som jøde, men flere retninger godtar nå også barn med jødisk far som jøder, forutsatt at barnet får en jødisk oppdragelse.

Det er også mulig å konvertere til jødedommen; dagens ortodokse retninger anerkjenner imidlertid kun konverteringer foretatt av ortodokse rabbinere. I land der de fleste jøder tilhører andre retninger, som i USA, vil det derfor være uenighet om hvem som skal regnes som jøde. Det kan ha betydning for blant annet inngåelsen av gyldige jødiske ekteskap. Dette er spesielt problematisk i staten Israel, der ekteskapslovgivningen for jøder er underlagt det ortodokse rabbinatet.

Avgjørende for mange med jødisk bakgrunn blir likevel om man selv oppfatter seg som jøde. Mennesker som verken er troende eller praktiserer jødiske religiøse ritualer, kan likevel føle tilhørighet til jødisk historie og kultur, som for eksempel kan omfatte jødisk musikk i dens mange variasjoner, mattradisjoner, litteratur eller humor.

I 1939 var antallet jøder i verden beregnet til 16,6 millioner, i 1946 til 10,9 millioner. Det totale antallet jøder ved begynnelsen av 2000-tallet kan anslås til i overkant av 14 millioner, hvorav rundt 12 millioner er bosatt i USA, Canada og Israel. Resten er spredt i en lang rekke land, hovedsakelig i Europa, Sør-Amerika, Australia og New Zealand samt Sør-Afrika.

Før opprettelsen av staten Israel bodde det også rundt 1 million jøder i de muslimske landene i Midtøsten og Nord-Afrika. Etter staten Israels opprettelse i 1948 måtte disse forlate sine gamle hjemland. De bor i dag hovedsakelig i Israel og Frankrike.

I Norge bor det i dag rundt 1400 jøder. Jødene i Norge har offisiell status som nasjonal minoritet.

Religion

Sabbatslys
Et vanlig ritual under sabbaten er tenningen av sabbatslysene.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Den jødiske religionen er en levende religion, nært knyttet til folkets historie og identitet.

Språk

Jødenes opprinnelige språk er hebraisk. Dette er språket i Den hebraiske bibelen (Det gamle testamente), og en moderne versjon av hebraisk er offisielt språk i staten Israel. I tiden rundt vår tidsregnings begynnelse brukte jødene i Midtøsten også arameisk som talespråk. Store deler av jødenes hellige skrifter, som Talmud, er skrevet på arameisk.

Europeiske jøder føler også gjerne en spesiell tilknytning til jiddisk, som ble brukt av de askenasiske jødene i Øst-, Mellom- og Vest-Europa, og som fremdeles brukes som talespråk av en del jøder med opprinnelse i disse landene samt av mange ultraortodokse jøder. Jiddisk teater og kultur har fått en oppblomstring i våre dager. Også i Norge holdes det nå kurs i jiddisk.

På Balkan og i middelhavsområdet brukte de sefardiske jødene ladino. Dette språket snakkes ikke av mange i dag, men sanger og poesi er forsøkt bevart. I de muslimske landene snakket jødene vanligvis en jødisk variasjon av den lokale arabiske dialekten. De aller fleste jøder snakker i dag de nasjonale språkene i landene hvor de bor.

Kunst

Jødisk kunst eksisterte alt i bibelsk tid, men fra tiden før vår tidsregning er så godt som ingen større ting bevart. Et unntak er den såkalte småkunsten, som omfatter et stort antall amuletter, signetringer og stempler samt et begrenset antall figurer og «tegninger» på krukker og i graver.

Et stort antall av disse viser at menneskene i Det gamle Israel, tross Bibelens billedforbud, likevel kjente og brukte Midtøstens ikonografiske symbolsystemer. Etter det babylonske eksil (586–538 fvt.) avtok bruken av bilder på slike dagligdagse gjenstander. Utgravningene av større byggverk og boliger fra denne tiden viser at heller ikke bygninger ble dekorert med bilder.

Etter tempelets fall

Moses i elven
Moses i elven er en av freskene i Dura-Europos-synagogen i Syria fra 200-tallet i hellenistisk stil med scener fra bibelhistorien.

De tidligste eksemplene på jødisk kunst fra denne perioden (etter år 70 evt.) er freskene i Dura-Europos-synagogen i Syria fra 200-tallet, utført i hellenistisk-romersk stil med scener fra bibelhistorien, og mosaikkfremstillingene i Beth-Alpha-synagogen ved Gilboafjellet (500-tallet). Fra 600-tallet stammer et mosaikkgulv i en synagoge i Jeriko.

Det jødiske billedforbudet gjorde seg sterkere gjeldende fra 700-tallet. Utsmykningen av tallrike synagoger i Europa består vesentlig av skrifttegn og geometriske ornamenter. I en særskilt stilling står de synagogene som ble oppført i tre på 1500-tallet i Galicja, i dag i Polen. De er dekorert med veggmalerier og tresnitt og har en sterk forankring i polsk folkekunst.

Jødene i de muslimske landene var også under innflytelse av islams syn på bilder. Allerede på 900- og 1000-tallet ble det laget jødiske religiøse bøker dekorert med muslimskpreget ornamentikk. I det muslimske Spania var perioden fra 900-tallet og frem til rundt 1150 en blomstringsperiode som ofte kalles den muslimsk-jødiske gullalder. Her fantes en åpenhet som la grunnlaget for utviklingen av jødisk vitenskap, filosofi og poesi samt en praktfull jødisk bokdekorasjonskunst som nådde sitt høydepunkt utover på 1300-tallet. Etter hvert omfattet denne bilder av både mennesker og dyr, særlig i de mange vakre utgavene av haggada, boken det leses fra under Pesach-måltidet, seder.

I de følgende århundrene fikk den spansk-jødiske bokmalerkunsten etterfølgere i andre europeiske land. Den jødiske kunsten var hovedsakelig knyttet til kalligrafi og gjenstander knyttet til religionsutøvelsen. En rekke hellige gjenstander ble fremstilt i metall eller av stoffer. Gravkunsten utviklet seg sterkt etter renessansen med blant annet bibelske relieffer. De jødiske håndverkerne fikk ikke slutte seg til det europeiske laugsvesenet før på 1800-tallet.

Moderne tid

Retur av den frivillige i frigjøringskrigene til sin familie som lever etter tradisjonen
Moritz Daniel Oppenheim (1800–1882) er ofte regnet som den første betydelige jødiske kunstneren i moderne tid.

På 1800-tallet frigjorde mange europeiske jødiske kunstnere seg fra de strenge reglene som religionen foreskrev. Av jødiske malere kan nevnes brødrene August, Friedrich, Moritz og Wilhelm Henschel i Tyskland, Salomon Jomtov Bennet og Charles Towne i Storbritannia; senere på 1800-tallet virket Moritz Daniel Oppenheim (Tyskland), i Italia Vito d'Ancona og Serafino da Tivoli, og i Storbritannia Alexander Hart, Abraham og Simeon Solomon og impresjonisten sir William Rothenstein.

Andre fremtredende kunstnere var franskmannen Camille Pissarro, svensken Ernst Josephson, nederlenderen Isaac Israel og i Tyskland Max Liebermann, som i likhet med andre jødiske malere ble utsatt for kraftig antisemittisk motstand.

Motstanden mot den påståtte radikale tendensen hos jødiske kunstnere kulminerte i Hitler-Tysklands (se nazisme og Adolf Hitler) fordømmelse av «entartete Kunst». Motivene hos malerne var ofte jødiske miljøer, gamle synagoger som Altneuschul i Praha, fromme rabbinere, scener fra lærehuset og familielivet, og pogromer. I Storbritannia benyttet en rekke Whitechapel-malere jødiske motiver. Mange av malerne i Vest-Europa kom fra Øst-Europa, for eksempel Marc Chagall, som ofte benyttet bibelske motiver. Kjente billedhuggere er sir Jacob Epstein (Storbritannia), Jacques Lipchitz og William Zorach (USA).

Mange kunstnere omkom i konsentrasjonsleirene og gasskamrene. Noen av dem fikk tegnet i smug hva de opplevde. En rekke slike arbeider finnes i museer og institusjoner. Noen overlevende har senere brukt leirtilværelsen som motiv. Minnet om forfølgelsene er nedfelt i en rekke monumenter.

Jødisk befolkning i ulike land

Tabellen viser anslagsvis hvor mange jøder som bor i ulike land. Uklarhet i hvem som skal regnes som jøde, gjør at ulike tabeller kan oppgi forskjellig antall. Dette gjelder spesielt for USA.

Tall fra 2021.

Land Antall
Israel 6 998 000
USA 6 700 000
Frankrike 450 000
Canada 392 000
Storbritannia 292 000
Russland 165 000
Argentina 180 000
Tyskland 118 000
Brasil 92 000
Australia, New Zealand og Stillehavsøyene 125 000
Sør-Afrika 67 000
Ukraina 56 000
Nederland og Belgia 60 000
Mexico 40 000
Italia 28 000
Iran 8 300
Tyrkia 14 800
Kaukasus og Sentral-Asia 25 000
Sverige 15 000
Danmark 6 400
Norge 1 400
Finland 1 200

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Kjell Arne Norum

Hei!
Et tips om artikkelen "jøder": Jeg ser at innbyggertallene i landlista nederst ikke samsvarer med tallene tidlig i artikkelen. Tallene bør også samkjøres med tallet på jøder i artikkelen "Israel".
Vennlig hilsen Kjell Arne Norum

skrev Bente Groth

Takk, du har helt rett!
Hilsen Bente Groth

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg