Isotopgeokjemi, isotopgeologi, gren av geokjemien (geologien) som beskjeftiger seg med fordelingen av radioaktive og stabile isotoper i bergarter og mineraler.

Radioaktive isotoper og deres datterprodukter kan brukes til aldersbestemmelse og til studier av bergarters opprinnelse og utvikling. Det er særlig isotopforholdene hos grunnstoffene rubidium/strontium, samarium/neodym, uran/bly, kalium/argon og karbon (14C) som studeres.

Stabile isotoper viser naturlige variasjoner som bl.a. er en funksjon av en temperaturbetinget fraksjonering mellom mineraler og en flytende (fluid) fase. Isotopforholdene hos de lette grunnstoffene hydrogen, karbon, oksygen og svovel har størst betydning, dessuten nitrogen, silisium og bor. Studiet av stabile isotoper ble grunnlagt av H. C. Urey. Et massespektrometer for isotopseparasjon ble konstruert av Alfred O. C. Nier. Utviklingen av moderne stabilisotop-studier skyldes ikke minst Samuel Epstein (f. 1919) ved University of Chicago og senere ved California Institute of Technology.

Av de mange områder hvor studiet av stabile isotoper har stor betydning, kan nevnes: forskning på vekslinger i havvannets temperatur (paleotemperaturer), paleoklimatologi, oseanografi, glasiologi, meteorologi, forvitring og dannelse av jordsmonn, biologiske prosesser (plante- og dyrefysiologi), dannelse av malmforekomster, høytemperatur-geotermometri, opprinnelsen av magmatiske, metamorfe og sedimentære bergarter, samt av meteoritter og tektitter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.