Isospinn, også kalt isotopisk eller isobarisk spinn, brukes i kjernefysikk og elementærpartikkelfysikk for å klassifisere atomkjerner eller hadroniske partikler (baryoner og mesoner). Man oppfatter partikler med forskjellig elektrisk ladning, men med omtrent samme masse og for øvrig identiske egenskaper som en partikkel-multiplett, dvs. som samme slags partikkel i forskjellige isospinn-tilstander. Multipletten karakteriseres med et isospinn-kvantetall, T, som må være heltallig eller halvtallig, og ladningstilstanden med et annet kvantetall, T3, som kan ta verdier fra –T til +T og også er enten heltallig eller halvtallig. T bestemmes ved at antall partikkeltilstander i samme multiplett skal være 2T + 1. Partikkeltilstanden med størst ladning karakteriseres ved størst verdi av T3. F.eks. betraktes nøytron, n, og proton, p, som isospinn-tilstander av et nukleon med T = ½ og T3 henholdsvis –½ og +½. Videre er pi-mesonene π+, π0 og π en T = 1 multiplett med hhv. T3 = +1, 0 og –1. Teorien for isospinn er dannet som en analog til teorien for spinn, men likheten er av matematisk, ikke fysisk, karakter.

Sterke vekselvirkninger er isospinnsymmetriske. Dette betyr at det finnes relasjoner mellom sannsynlighetene for analoge prosesser. F.eks. kan man utifra kjennskap til spredningsprosessene π+p→π+p (elastisk spredning) og π+n→π0p si noe om andre prosesser som πn→πn og π0n→πp.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.