Isoelektrisk punkt, er den pH hvor partiklene i en vannløsning av kolloider har like mange positive som negative ladninger.

I en kolloidal løsning vil partiklene i alminnelighet være elektrisk ladede. Dette skyldes at partiklene selektivt adsorberer bare ett av de ioneslag som er til stede i løsningen. Derved får de alle samme elektriske ladning. De ioner som adsorberes, kan være hydrogenioner, H+, eller hydroksidioner, OH, fra vannet. Fordi partiklene har samme elektriske ladning, vil de gjensidig frastøte hverandre og på den måten bli hindret i å aggregere. Den elektriske nettoladningen fører til at den kolloidale tilstanden opprettholdes.

Partiklenes ladning kan nøytraliseres ved å tilsette en elektrolytt med motsatt ladede ioner som lett adsorberes av de kolloidale partiklene. Ladning som skyldes adsorpsjon av positive hydrogenioner, H+, kan bli fullstendig opphevet ved tilsetning av negative hydroksidioner, OH, og omvendt. De kolloidale partiklene vil da ikke lenger frastøte hverandre, men slå seg sammen til større partikler som faller ut som bunnfall (se koagulering). 

Når det er tilsatt så mye motsatt ladede ioner at partiklenes ladning akkurat er nøytralisert, er det isoelektriske punkt nådd. I denne tilstanden har de kolloidale partiklene nettoladning null, og løseligheten er minst. Tilsettes mer motsatt ladede ioner enn det som er nødvendig for å nå det isoelektriske punkt, vil det utfelte stoffet igjen gå i løsning (peptisasjon), men nå med en ladning som er motsatt av den de kolloidale partiklene opprinnelig hadde.

Aminosyrer, peptider og proteiner er eksempler på polare stoffer som kan opptre som kolloider i løsning. Ved det isoelektriske punktet karakteristisk for det enkelte stoff, er partiklene nøytrale og vandrer derfor ikke i et elektrisk felt.  Ved den pH har stoffet sin laveste løselighet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.