I Wadi Rum-området sør i Jordan og ved grensen til Saudi-Arabia holdt både ismaelittene og nabateerne til.
Ismaelitter er betegnelsen på et arabisk, nomadisk stammeforbund som holdt til i nord i Midtøsten i jernalderen, og den første betydelige politiske makt vi kjenner i området. Ismaelittene gjorde seg gjeldende i det nordlige Arabia fra 1100-tallet fvt., og deres innflytelse og makt varte til nabeteerne overtok som viktigste makt i området på slutten av 300-tallet fvt.
Ismaelittene er omtalt i assyriske kilder fra 700- tallet fvt. Som kamelnomader kontrollerte de på slutten av 700-tallet handelsveiene mellom det sørlige Syria og det sørlige Palestina (i første rekke handelen med røkelse). Men det er uklart om ismaelittene allerede på dette tidspunktet var organisert i forbund. Av assyriske kilder fremgår det imidlertid at deres økonomiske og politiske makt var betydelig.
På 600-tallet forteller tekster om organisering i stammeforbund, og ismaelittene var da tilsynelatende på høyden av sin makt, noe som bekreftes av stadige konfrontasjoner med assyrerne. Selv om kildene for 500- og 400-tallet fvt. er spinkle, tyder mye på at de har spilt en viss politisk rolle også i denne perioden.
Ismaelittene identifiseres ofte med kedarittene (etterkommere av Ismael gjennom Kedar), som omtales i bibeltekstene (1. Mosebok 25,13). Kedarittene er også nevnt i arameiske og syd-arabiske tekster, samt hos den greske historieskriveren Herodot (400-tallet fvt.), og romerske historikere, som Plinius den eldre (23–79 evt.). Men selv om det kan være en sammenheng med de ismaelittene som omtales i Det gamle testamentet og Tanakh, er de enkelte historiske detaljene uklare.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.