«Fangstfolkene siger, at der hver julaften kommer en bjørn til overvintrernes hytter. Men det er ikke en av de almindelige fredsommelige isbjørne, man møter sommerstide paa pakisen ved Novaja Zemlia. Nei, julebjørnen er vild og blodtørstig.»
Ishavsroman er en oppdiktet fortelling om fangstmenn på Ishavet. Det er en litterær sjanger, en type arbeidsplassroman, som defineres av yrket og stedet hvor handlingen foregår. Ishavsromanen hadde sin storhetstid i første halvdel av 1900-tallet. Eksempler på ishavsromaner er Lars Hansens I Spitsbergens vold (1926) og Mikkjel Fønhus Under Polarlyset (1922).
Handlingen er lagt til Ishavet, som ikke er et nærmere definert havområde, men brukes om polare havområder hvor man kan møte drivis. I norsk sammenheng vil det gjerne si området rundt Svalbard, i tillegg til Vestisen, som er fangstfeltene utenfor Øst-Grønland, og Østisen, området vest for Novaja Semlja og sørover mot Kvitsjøen.
Ishavsromanen er arbeiderlitteratur. Det er ikke turister, eventyrere eller vitenskapsmenn romanene tradisjonelt handler om, og heller ikke marinen, men fangstmenn som driver jakt på sel og hvalross, rev og isbjørn.
En av disse forfatterne, som også var fangstmann, er Lars Hansen. I romanen Odin klarte det (1944) skriver han om ishavsgasten: «Det åpne havet er ikke noe for ham. Det åpne hav er for alle andre sjøfolk, men de må holde nesen sin vekk fra isbaksen. Både for dem og for deres farkoster er isbaksen selve undergangen. Døden. Tilintetgjørelse er isbaksen for alle andre enn for ishavsgasten.» Isen som trenger inn i fjordene når vinteren nærmer seg er en stadig trussel for fangstbåtene, de kan bli skrudd ned eller frosset inne. Samtidig er isen et viktig sted for å jakte på sel og hvalross.
Den som har etablert sjangeren kan sies å være Lars Hansen, fra og med debutromanen I Spitsbergens vold i 1926 og en lang rekke senere bøker. Han har imidlertid flere forgjengere, som Johan Koren Christie med romanen Spitsbergenreisen (1856), Øvre Richter Frichs I Polarnattens Favn (1912) og Mikkjel Fønhus’ Under Polarlyset (1922).
Første gang sjangerbetegnelsen ishavsroman ble brukt var i 1939 da Lars Hansens Beitsaren av Gyldendal forlag ble utstyrt med merkelappen ishavsroman.
Ishavsromanen hadde sin storhetstid i første halvdel av det tyvende århundre. Den fangsten som skildres i romanene tok etter hvert slutt, på grunn av regulering og forbud, og oppleves av leserne ikke lenger som heroisk.
I Anne B. Ragdes roman Zona Frigida (1995) er ulovlig trofejakt på isbjørn fremstilt som miljøkriminalitet. Enda mer kritisk til fangstlivet er Tor Even Svanes i romanen Til Vestisen (2016), om en kvinnelig selfangstinspektør på sin første tur fra Tromsø til Øst-Grønland: Hun får ingen forståelse for sin jobb med å sikre human fangst, men blir motarbeidet og trakassert av det brutale mannsmiljøet. En innlevelse i dyrets situasjon slik vi finner hos Tor Even Svanes, ville være utenkelig i Lars Hansens ishavsromaner, der er det jaktresultatet alene som teller. Hos Svanes fremstilles ishavsfangsten ikke lenger som en stolt og tradisjonsrik geskjeft.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.