isgang

Isgang i Svenningdalselva, Nordland.
Av /Statskog.
Lisens: CC BY NC 2.0

Artikkelstart

Isgang er det at isen i elver og innsjøer brekkes opp på grunn av økt vannføring, og føres med strømmen nedover vassdraget.

Typer

I norske elver forekommer to typer: flomisgang og vinterisgang.

Flomisgang

Flomisgang inntreffer oftest om våren (vårisgang) ved sterkt mildvær eller regn når elven fra før er islagt med et sterkt isdekke.

Når vannføringen stiger, brytes isdekket opp, og isflak og issørpe føres med flommen nedover elven. Isen kan ved dette pakkes sammen i høye voller, så vannet stues opp høyt over vanlig vannstand, og svære ismasser kan føres langt inn over tilstøtende land.

Vinterisgang

Vinterisgang forekommer i innlandsvassdrag hvor det er tilstrekkelig fall til at isleggingen foregår med sterk dannelse av sørpeis, bunnis (ofte kalt sarr), oppstuing av is og oppbygging av isdammer. Under normale forhold vil slike isdammer islegges raskt, og varmetilførsel fra bunnen, innstråling, og varme fra fallenergien vil løse opp ismassene i et samlet løp, hvor elven skjærer seg ned.

Noen ganger kan en oppdemt isdam løsne, særlig ved væromslag. Hvis vannmassen frigjøres så brått at den bryter gjennom nedenforliggende isdammer, kan flombølgen få så stort tilskudd av vann at den fortsetter nedover elven som en vandrebølge. Den bryter da opp isdekket og stopper først opp der hvor fallet blir for lite til å opprettholde flombølgen. I enkelte vassdrag er denne typen vinterisganger årvisse i november–desember.

Virkninger og betydning 

Begge typer isgang kan gjøre stor skade på elvebredder, broer og andre byggverk, og kan medføre isdammer som kan få vannføringen i elver til å flomme over sine bredder med fare for hus og annen infrastruktur. Store isganger kan også medføre utfordringer til drift av elvekraftverk. Høy vannføring og store isflak forbundet med isgang utgjør store naturkrefter, som kan flytte store stein, trær og erodere elvekanter.

Det er godt dokumentert at isganger kan være en viktig abiotisk faktor for å forme habitatforholdene i elver og derfor har stor økologisk betydning, både for artene i elva, såvel som naturtypene på elvebreddene i vassdrag. Hyppige eller veldig kraftige isganger kan være skadelige for fiskerogn og fiskeyngel. Samtidig kan trær, busker og substrat som fryser fast i isen på elvebreddene eller i bunnis fraktes over lengre strekninger når isen bryter opp. Således kan isganger ha stor hydromorfologisk betydning for vassdragsmiljøet.

Forekomst

I områder med stabile vintre er vårisgang den hyppigste formen, som forekommer jevnlig i mange elver på Østlandet, i Trøndelag og Finnmark, og det samme gjelder mange vassdrag i områder med subarktiske, høyalpint og arktisk klima. Ellers er isgang alminnelig i de fleste av Sibirs og Nord-Amerikas store, nordlige elver. Klimaendringer har medført endringer i frekvens og omfang av isganger i mange elver.

Les mer i Store Norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg