Isgang, det at isen i elver og innsjøer brekkes opp på grunn av økt vannføring, og føres med strømmen nedover vassdraget. I norske elver forekommer to typer.

Flomisgang inntreffer oftest om våren (vårisgang) ved sterkt mildvær eller regn når elven fra før er islagt med et sterkt isdekke. Når vannføringen stiger, brytes isdekket opp, og isflak og issørpe føres med flommen nedover elven. Isen kan ved dette pakkes sammen i høye voller, så vannet stues opp høyt over vanlig vannstand, og svære ismasser kan føres langt inn over tilstøtende land.

Vinterisgang forekommer i innlandsvassdrag hvor det er tilstrekkelig fall til at isleggingen foregår med sterk dannelse av sørpeis, bunnis (ofte kalt sarr), oppstuing av is og oppbygging av isdammer. Under normale forhold vil slike isdammer islegges raskt, og varmetilførsel fra bunnen, innstråling, og varme fra fallenergien vil løse opp ismassene i et samlet løp, hvor elven skjærer seg ned. Men undertiden kan en oppdemt isdam løsne, særlig ved væromslag, og hvis da vannmassen frigjøres så brått at den kan bryte gjennom nedenforliggende isdammer, kan flombølgen få så stort tilskudd av vann at den fortsetter nedover elven som en vandrebølge, bryter opp isdekket og først stopper opp der hvor fallet blir for lite til å opprettholde flombølgen. I enkelte vassdrag er denslags vinterisganger årvisse i november–desember.

Begge slag kan gjøre stor skade på elvebredder, broer og andre byggverk, og de er meget skadelige for fiskerogn og fiskeyngel. Vårisgang, den hyppigste formen, forekommer jevnlig i mange elver på Østlandet, i Trøndelag og Finnmark, og det samme gjelder mange vassdrag i Mellom- og Nord-Sverige. Ellers er isgang alminnelig i de fleste av Sibirs og Nord-Amerikas store, nordlige elver.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.