isavsmeltingen

Eldste dryas regnes fra cirka 19 000 til 14 700 år siden. Klimaet begynte å bli litt mildere og brefrontene smeltet sakte tilbake, men det var fremdeles svært kaldt. Navnet eldste dryas er ikke så mye brukt som for eksempel yngre dryas. «Heinrich hendelse 1» er også ofte brukt som betegnelse for denne perioden, særlig i marine studier.

Bølling starter med en stor og brå oppvarming for 14 700 år siden. Det ser ut som bølling var den varmeste perioden før starten på holocen for 11 600 år siden. Dette er særlig klart i Storbritannia. I Norge viser funn av varmekrevende skjell at Golfstrømmen i bølling nådde inn til Vestlandskysten og helt opp til Troms. Det ble noe kjøligere gjennom bølling, og slutten for cirka 14 100 år siden er ikke så distinkt.

Eldre dryas var en ganske kortvarig kjøligere periode, kanskje enda kortere enn de 200 år, fra 14 100 til 13 900 år siden, som er brukt her. I arkiver, for eksempel borkjerner fra dyphavet, hvor tidsoppløsningen ikke er så god, blir eldre dryas ofte utelatt. Betegnelsen bølling-allerød er da ganske ofte brukt for hele perioden fra starten på bølling til slutten på allerød.

Allerød er en distinkt mild periode (13 900 – 12 800). Den er særlig karakterisert ved at det er skarp grense til yngre dryas, både i innsjøsedimenter og i Grønlands innlandsis, noe som reflektere en brå og stor klimaforverring. Allerød er ikke jevnt mild gjennom hele perioden, det er to kortvarige kalde episoder, en for cirka 13 600 og en ved cirka 13 100 år siden. Disse kalles gjerne inter-allerød kuldeperioder.

Yngre dryas er en svært markert kuldeperiode i Norge, Nord-Atlanteren og landene omkring, fra 12 800 til 11 600 år før nåtid. Dette er kanskje den mest studerte klimaperioden i jordas historie.

• Les mer om yngre dryas

Preboreal er, særlig i de nordiske land, brukt som navn på den første varme perioden etter istiden. Internasjonalt brukes grensen yngre dryas/preboreal også som grensen mellom pleistocen og holocen, altså formelt som slutten på istidene. Det kan på en måte virke underlig siden det meste av Norge og Sverige enda var dekket av is, og brekappene over Nord-Amerika var enda mye større. Men klimamessig er det her det store spranget fra istid til mellomistid skjer, særlig i Europa.

I innsjøer avsettes et tynt lag av bunnfall hvert år. Det blir etter hvert et arkiv over innsjøens historie med det eldste nederst og en yngre og yngre del av historien opp til dagens innsjøbunn. Forskere borer gjennom disse lagene og får da opp et helt arkiv om innsjøens og klimaets historie.

I små innsjøer i Norge avsettes i dag nesten bare organisk materiale, altså rester av planter og dyr som har levd i innsjøen eller som er transportert inn med bekker eller vind. Det brune sedimentet dette blir til kalles gytje. Hvis en borer i en liten innsjø som ligger utenfor rekkevidden av innlandsisen under yngre dryas, så finnes det oftest først 3–10 meter brun gytje som er fra holocen. Derunder kommer et grått lag nesten uten organisk materiale, som reflekterer den kalde yngre dryas perioden. Under dette er det igjen brune sedimenter, ikke fullt så rene organiske som fra Holocen, men disse viser den mildere allerød-perioden.

Helt siden metoden ble oppdaget i 1916 har pollenanalyse, altså å telle pollen av forskjellige blomster og trær i prøver nedover i borkjernene, vært den viktigste metoden til å studere klimaendringene og finne grensene for tidsperiodene. De siste tiårene er flere metoder kommet til, for eksempel måling av DNA (se metagenomikk) og telling av fjærmygg.

I dyphavet skjer avsetningen mye saktere enn i innsjøer, men prinsippet er det samme; det avsettes litt hvert år og det bygges et arkiv over utviklingen. Her studeres gjerne foraminiferer, noen ørsmå planktondyr med kalkskall. Det er mange arter som krever forskjellige temperaturer.

En måler også kjemiske og fysiske egenskaper, særlig sammensetningen av oksygenisotoper. I Nord-Atlanteren og Norskehavet finner en igjen de samme klimaperiodene som beskrevet over.

Særlig viktig de senere tiår har det vært at forskere har tatt borkjerner gjennom hele den cirka 2000 meter tykke innlandsisen på Grønland. Her er det også avsatt lag på lag med snø og det spesielle her er at det er selve nedbøren som er bevart og som altså kan studeres. Der måles oksygenisotoper i isen nedover i kjernen. Dette er en tilnærmet temperaturkurve, hvor disse periodene kan gjenkjennes.

Det gikk 25 år fra Nathorst sin oppdagelse til den danske geolog Vilhelm Milthers fant et lag med brun gytje i leirlagene i et leirtak ved Allerød, en landsby nord for København. Gytje er organiske sedimenter som avsette i innsjøer og Milhers forsto at gytje-laget viste en periode med mildere klima i forhold til da leirene under og over ble avsatt. Han fikk med seg Nikolaj Hartz som var både geolog og botaniker. De fant arktisk flora og fauna i leiren under og over gytjelaget, mens det i gytjelaget var en mer varmekrevende flora som for eksempel ordentlig bjørketrær og einer. De skrev at «...sagen fortjener en omhyggelig Undersøgelse, da en saadan klimatisk Oscillasjon ikke kan være et helt lokalt Fænomen». De hadde rett, fra Nordkapp til Spania er det i dag kjent en mengde lignende allerød–yngre dryas-lagfølger i innsjøer og myrer.

Hartz og Milthers innførte navnet allerød, men de brukte ikke dryas som navn på leirene. Det gjorde Hartz da han i 1912 holdt foredrag i Den tyske geologiske foreningen. Egentlig var det de fysiske lagene han ga navn: «Eldre Dryas leir», «Allerød gytje» og «Yngre Dryas leir». Han brukte imidlertid også termen «Allerød klima-oscillasjon», så han tenkte nok parallelt på klimaperioder. Senere er betegnelsen benyttet både om sediment lag og pollensoner, men de er mest vanlig benyttet på tidsperioder karakterisert av klima. Hartz forklarte ikke hvorfor han valgte dryas som navn, men det kan være fordi planten som har gitt perioden navn, dryas octopetala (reinrose), har helt spesiell form på bladene så de lett kan gjenkjennes, og bladene er tykke, nesten læraktig, og bevares derfor godt.

I 1942 gjorde Johs Iversen pollenanalyse av sedimentene i Bølling Sø på Jylland. Han fant da en mild periode enda dypere enn allerød i dryas-leirene, og han kalte denne milde perioden for bølling. Derved ble eldre dryas delt opp i eldste dryas, bølling og eldre dryas.