Irokeser-forbundet, opprinnelig en føderasjon av irokeserstammene mohawk, oneida, onondaga, cayuga og seneca. Alliansen ble ofte kalt De fem stammers forbund. Senere ble tuscarorastammen opptatt som medlem med noe begrensede rettigheter (1715). Men egentlig kom forbundet etter hvert til å omfatte mange folk med ulik stammetilknytning. Dette hang naturlig sammen med forbundets «imperialistiske» karakter.

Sammenslutningen var i sin tid delvis motivert av en politisk vilje til å opprette intern fred mellom stammer som stod hverandre nær kulturelt og språklig. En like vesentlig beveggrunn synes å ha vært en felles interesse i utviklingen av et handelsmonopol vis-à-vis wendat-føderasjonen. Europeernes ankomst gav støtet til en intens rivalisering mellom stammene, ettersom europeerne brakte med seg jernredskaper, skytevåpen og andre handelsvarer som indianerne satte pris på. Samtidig representerte nykommerne et nesten umettelig marked for pelsdyr. Kontrollen over pelshandelen ble derfor et vesentlig mål for indianerne i de østlige skogsområdene. Konkurransen førte til langvarige og bitre stridigheter, både mellom indianerne innbyrdes og mellom europeerne.

Man antar at forbundet ble dannet omkring 1570, tilskyndet av kriger med algonkin- og wendatstammene. Den mytiske historien omkring dannelsen tar utgangspunkt i mohawkhøvdingen Hiawathas anstrengelser, inspirert av profeten og høvdingen Deganawida, for å få alle irokesere til å slå seg sammen. Ettertiden har gitt Hiawatha æren for opprettelsen av «Den store freden», dvs. irokeser-forbundet.

Som forsvarsforbund eksisterte forbundet i flere hundre år. Åpen strid mellom medlemmene ble sterkt fordømt. For øvrig var de fem (senere seks) nasjonene uavhengige. Ingen blandet seg opp i de andre partenes interne anliggender.

Irokeser-forbundet var ikke noe enestående fenomen i denne delen av Nord-Amerika. Creek-forbundet eksisterte allerede før irokeserne ble toneangivende i nordøst. Wendatfolkene dannet sitt eget forbund ca. 30 år etter at de fem nasjonene slo seg sammen, og motivet var det samme: kontroll over pelshandelen. Det som gjorde irokeser-forbundet særlig kjent, var alliansens effektivitet og militære slagkraft. Forbundet representerte lenge en betydelig maktfaktor og nøt atskillig respekt blant franskmenn og briter. I mer enn hundre år søkte disse å få det på sin side. Stort sett var det britene som hadde hell med seg, noe som skulle vise seg å bli avgjørende i den fransk-britiske krig 1755–63. Forbundets makt ble først brutt under den amerikanske uavhengighetskrigen, da cayuga og seneca stilte seg lojale overfor britene, mens de andre dels forsøkte å innta en nøytral holdning, dels gav åpen støtte til amerikanerne.

Irokeser-forbundet ble også kalt Det utvidede langhus (The Extended Lodge), et betegnende navn som straks fester oppmerksomheten på et vesentlig organisatorisk trekk ved forbundet. (Se irokesere.) Klansbåndene krysset stammegrensene og tjente derfor til å forsterke samholdet i unionen. Forbundsrådet bestod av 50 mannlige fredshøvdinger, sachemer. Disse var klanhøvdinger som også representerte sine respektive stammer. Fordelingen av høvdinger på stammene var ulik og stod ikke i forhold til stammenes størrelse. Dette uttrykte nok en viss rangering av medlemmene innbyrdes, men spilte mindre rolle når politiske avgjørelser skulle tas. Det ble nemlig forlangt enstemmighet, noe som bare kunne skje etter at den enkelte sak hadde vært gjennomdrøftet i henholdsvis stamme- og klanråd. På hvert trinn var enstemmighet en forutsetning for at saken kunne bringes tilbake til forbundsrådet, der et endelig vedtak var avhengig av at samtlige sachemer hadde gitt sin godkjennelse. Viktige beslutninger av kontraktmessig karakter overfor andre nasjoner ble alltid ledsaget av en utveksling av wampum-belter og perlebroderte bånd med figurer og symboler som beskrev enkeltheter i overenskomsten.

Til tross for at irokeser-forbundet mistet sin maktstilling ved den amerikanske revolusjon, har irokesernes seremonielle og politiske tradisjoner overlevd, om enn i redusert målestokk. Fremdeles overføres sachem-titler, og mange irokesere holder fast på den tradisjonelle religionen.

I likhet med andre indianske grupper har irokeserne vært utsatt for stadige overgrep fra myndighetenes side. Typisk i så måte var forslaget om Kinzua-dammen, som ville ødelegge godt jordbruksland som tilhørte senecareservatet. Stammelederne brakte saken for retten i 1956, men denne valgte å overse det fremste rettsgrunnlaget, The Pickering Treaty av 1896, med det resultatet at senecastammen tapte saken juridisk. Moralsk vant de likevel en stor seier og fikk fremfor alt fortalt verden at det ennå fantes et irokesersamfunn i staten New York.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.