irokeserforbundet

Forskere i dag er uenige om alliansen oppstod som en reaksjon på en trussel utenfra, ofte knyttet til kolonial ekspansjon, eller om den var ment å overvinne interne stridigheter. Denne uenigheten kan knyttes til øvrige uenigheter om alliansens alder og politiske betydning. De fleste forskere er riktignok enige om at alliansen oppstod før kolonistenes inntog i området, men at det da er mer korrekt å snakke om et forbund heller enn en konføderasjon.

Forskerne som mener at irokeserforbundet oppstod før kolonitiden mener at den tok form som en løs politisk allianse, uten sentral politisk styring. Fordi opprinnelsesmyten forteller om en solformørkelse, er det mange som daterer opprinnelsen til 1451, fordi det var solformørkelse dette året. Andre mener at vi må helt tilbake til 1142 for å finne en solformørkelse som passer med beskrivelsene i de muntlige fortellingene.

Uansett opprinnelsesdato var alliansen motivert av en politisk vilje til å opprette intern fred mellom nasjoner som var kulturelt og språklig beslektet. Den knyttes derfor til Den store fredsloven, en avtale som fungerer som irokeserforbundets grunnlov, og som inspirerte utformingen av den amerikanske grunnloven. Den episke fortellingen om Den store fredsloven beskriver hvordan Deganawideh (Fredsmekleren) brakte fred til de fem nasjonene. Etter å ha overbevist den nøytrale kvinnen Jigonsaseh, den sørgende og hevngjerrige Hiawatha og til slutt den onde og kannibalistiske Adodarhoh, fikk Deganawideh forent haudenosaunee (irokeserne) til en politisk allianse. Haudenosaunee selv hevder at alliansen har eksistert i uminnelige tider.

Alliansen inkluderte langt ifra alle irokesisk-språklige folk, og flere av de som ikke inngikk i alliansen ble definert som fiender. Det er estimert at alliansen rommet mellom 20 000 og 30 000 mennesker fordelt på ti byer og enda flere landsbyer på begynnelsen av 1600-tallet. Dette var bosetninger som var mer eller mindre selvforsynte ved hjelp av hagebruk, sanking og småviltjakt.

Det meste av det politiske og sosiale livet ble styrt internt i bosetningene. Dette var hovedsakelig kvinnenes domene. De sørget ikke bare for husholdningen, men for landsbyen i sin helhet. Det var de som vedlikeholdt bygninger, sørget for matsikkerheten og forvaltet jordene rundt. Mennene var på sin side ansvarlige for de store skogsområdene utenfor bosetningene, og for å opprettholde politiske allianser på tvers av grupper.

Det var først etter at den koloniale ekspansjonen tok til for alvor utover 1700-tallet at irokeserne så behov for en mer sentralisert politisk konføderasjon. Europeernes ankomst gav støtet til en intens rivalisering mellom lokale folkegrupper, ettersom europeerne brakte med seg jernredskaper, skytevåpen og andre ettertraktede handelsvarer.

Samtidig handlet nykommerne pelsdyr av urfolkene. Dette markedet viste seg å være nesten umettelig. Kontroll over pelshandelen ble derfor et vesentlig mål for urfolkene i de østlige skogsområdene. Konkurransen førte til langvarige og bitre stridigheter, både mellom lokale urfolksnasjoner og mellom urfolk og nybyggere.

Irokeserforbundet ble særlig kjent for sin effektivitet og militære slagkraft. Alliansen representerte lenge en betydelig maktfaktor og nøt atskillig respekt blant franskmenn og briter. Irokeserne utnyttet dette politisk ved å spille de to kolonipartene opp mot hverandre, og ved å inngå lukrative handelsavtaler med dem. Forbundets makt ble først brutt under den amerikanske uavhengighetskrigen, da cayuga og seneca stilte seg lojale overfor britene, mens de andre balanserte mellom å innta en nøytral holdning og å støtte amerikanerne.

Alliansen var mer suksessfull og langvarig enn andre politiske allianser, som creek- og wyandot-konføderasjonene. Forskere har pekt på tre geografiske og tre kulturelle årsaker til dette. De bebodde et område midt mellom de største handelsrutene i nordøstområdene, de var plassert langt nok unna de europeiske nybyggerne til å forberede seg på endringene de så blant folkene rundt seg, og de stod etter hvert i en posisjon der de kunne spille de ulike kolonimaktene mot hverandre. I tillegg var de hagebrukere og derfor mindre sårbare overfor de økonomiske endringene som fulgte av pelshandelen, de adopterte og assimilerte krigsfanger og de hadde Den store fredsloven.

Det er allikevel stor uenighet om hva slags rolle forbundet spilte som sentralisert, overnasjonalt organ. Mange forskere tviler på om det hadde direkte innflytelse på de ulike nasjonenes interne politikk. De seks nasjonene hadde et uttalt mål om styring basert på konsensus, men det finnes mange historiske eksempler på at tapende parter inngikk egne avtaler med kolonistene selv om dette var i strid med forbundets bestemmelser.

Forbundsrådet består av 50 plasser fordelt på 49 mannlige fredsforvaltere, kalt hoyaneh, og ett tomt sete til minne om Fredsmekleren. Hver av de 49 fredsforvalterne blir utpekt av klansmødrene, og er til en viss grad basert på matrilineært slektskap. Posisjonen er ubetalt og varer livet ut (med mindre klansmødrene avsetter dem). Fordelingen av representantene står ikke i forhold til de individuelle nasjonenes størrelse. Onondaga har fjorten representanter (inkludert Fredsmekleren), de såkalte storebrødrene mohawk og seneca har henholdsvis ni og åtte, mens de såkalte småbrødrene cayuga og oneida har henholdsvis ti og ni (inkludert én representant for tuscarora). Dette uttrykker en viss rangering av medlemmene innbyrdes, men spiller mindre rolle når politiske avgjørelser skal tas.

Alle overnasjonale politiske avgjørelser skal være basert på konsensus, noe som bare kan skje etter at den enkelte sak har vært gjennomdrøftet på flere ulike nivåer. Dette skjer i klansbaserte råd innad i hver nasjon og i rådet for klansmødrene. Enstemmighet på hvert trinn er en forutsetning for at saken skal tas med til forbundsrådet, der et endelig vedtak er avhengig av at samtlige hoyaneh gir sin godkjennelse. Viktige beslutninger overfor andre nasjoner blir ledsaget av en utveksling av wampum-belter og perlebroderte bånd med figurer og symboler som beskriver avtalens detaljer.

Til tross for at irokeser-konføderasjonen mistet sin maktstilling etter den amerikanske revolusjonen, har irokesernes seremonielle og politiske tradisjoner overlevd, om enn i redusert målestokk. Det overføres fremdeles hoyaneh-titler, som Hiawatha og Adodarhoh, og mange irokesere holder fast på den tradisjonelle religionen.