invasjonshavn

Invasjonshavn er en kunstig havn som blir anlagt hurtig i forbindelse med en militær invasjon. Hensikten er mottak av forsterkninger og etterforsyninger til brohode og videre operasjoner innover i landet, i forbindelse med amfibielandsetting av bakkestyrker over fiendtlig strand.

De største og mest kjente invasjonshavnene er de to Mulberry-havnene britene etablerte utenfor kysten av Normandie under andre verdenskrig, etter de alliertes amfibielansetting, Operasjon Overlord, 6. juni 1944. Den ene, Mulberry A, ble anlagt utenfor Omaha Beach ved Vierville-sur-Mer, i den amerikanske sektoren. Den andre, Mulberry B, ble anlagt utenfor Gold Beach nær Arromanches, i den britiske sektoren. Betegnelsen Mulberry – morbær – har ingen annen relasjon til havnekonseptet enn at det var det første ledige kodeordet som vav tilgjengelig.

En Mulberry-havn bestod ytterst av en rekke flytende og nedsenkbare moloer som tjente som bølgebrytere. Bak disse var det store flytebrygger forbundet med land med pongtongbroer, og bøyer som lasteskipene kunne fortøye i for å ta presset av flytebryggene. Ideen var at havnen skulle kunne bevege seg opp og ned med tidevannet. Moloene besto av gamle utrangerte handelsfartøyer – kodenavn Gooseberries – som seilte inn i posisjon for egen maskin, før de ble senket, i kombinasjon med digre flytende kasser av betong på opptil 6000 tonns deplasement – kodenavn Phoenixes – som ble slept i posisjon før de ble senket. Utenfor denne moloen ble det ankret opp en 1,6 kilometer lang flytende bølgebryter som besto av en rekke med 24 korsformede stålflåter som var 60 ganger 8 meter store – kodenavn Bombardons – bundet sammen med hampetau. Ansvarlig for konstruksjonen av Mulberry-havnene var den britiske hærens ingeniørkorps, med unntak av Bombardons, som Royal Navy hadde ansvaret for konstruksjonen av.

Bombardons forlot britiske havner 6. juni 1944. De første Gooseberries ble senket i posisjon 7. juni, og 17. juni var både Mulberry A og Mulberry B klare til bruk.

To dager senere, den 19. juni, ble Mulberry A ødelagt i en kraftig storm fra nordøst. Noen av Bombardonnene gikk i oppløsning og sank, mens andre rev seg løs fra ankrene sine og drev ned på selve havna, hvor de gjorde større skade enn stormen i seg selv. Mulberry B, som lå litt mer i le av halvøya på nordsiden av Seine-munningen ved Le Havre, greide seg med bare mindre skader. Mulberry B var i bruk i fem måneder, fram til havna i Antwerpen ble gjort tilgjengelig etter erobringen av øya Walcheren i Scheldemunningen, og overtok som viktigste havn for mottak av etterforsyninger og forsterkninger til fronten. I løpet av disse månedene hadde over to millioner soldater, en halv million kjøretøyer og fire millioner tonn forsyninger passert gjennom Mulberry B.

Ideen til Mulberry-havnene tilskrives Winston Churchill. Den kom fra erfaringene hans fra Gallipolifelttoget under første verdenskrig, våren 1915, da han var marineminister. Royal Navy hadde da konstruert kunstige havner på strendene ved Kapp Helles på sørvestspissen av Gallipolihalvøya. Churchill gjenopptok ideen mot slutten av krigen, i 1917, da han foreslo å erobre de to øyene Sylt, lengst i nord på den tyske vestkysten mot grensen til Danmark, og Borkum lengst i sør mot grensen til Nederland, og anlegge kunstige havner der, ved hjelp av flatbunnede lektere og betongkasser som skulle fylles med sand og senkes ned på grunt vann. Begivenhetene utviklet seg raskt, og planen ble overflødig.

Det var også planer om å etablere kunstige havner til støtte for amerikanernes invasjon av Japan i 1945. Japans kapitulasjon kom disse planene i forkjøpet.