Internasjonal privatrett, vanligvis de rettsregler innenfor et bestemt rettssystem som fastslår etter hvilket lands rett et privatrettslig forhold skal bedømmes. Et lands domstoler vil oftest løse rettsspørsmål som en sak reiser, etter nasjonal rett (lex fori). Når partene eller rettsforholdet har tilknytning til utlandet, oppstår spørsmålet om ikke vedkommende fremmede lands rett bør anvendes i stedet. Det oppstår et lovvalg fordi de enkelte lands regler kan ha forskjellig innhold (lovkonflikt). Tilsvarende spørsmål oppstår dersom det reises sak om et rettsforhold som har tilknytning til mer enn ett fremmed land. Internasjonal privatrett omfatter særlig de regler i et lands rett som fastslår hvordan slike lovkonflikter skal løses, og avgjør dermed hvilket lands rett som skal anvendes hvor et rettsforhold har tilknytning til flere land.

Som eksempel kan nevnes kjøpslovvalgsloven av 3. april 1964, som bestemmer at et kjøp er undergitt selgerens lands rett med mindre kjøpsavtalen angir hvilket lands rett som skal gjelde. En kontrakt er f.eks. inngått med en fremmed statsborger som er myndig etter norsk lov, men mindreårig etter loven i statsborgerlandet (lex patriae) eller i det land hvor han har fast bopel (lex domicilii). Her vil kontraktens gyldighet avhenge av om den rettslige handleevne etter norsk internasjonal privatrett skal bedømmes etter norsk materiell rett eller etter angjeldende utenlandske lov. Hvor et norsk skip volder skade ved sammenstøt med et britisk skip i fransk farvann, kan det bli spørsmål om å anvende norsk, britisk eller fransk, dvs. kollisjonsstedets lov (lex loci delicti). Hvor en arvelater i Norge etterlater seg fast gods i utlandet, kan arvegangen for så vidt tenkes å skulle rette seg etter loven i det land hvor eiendommen ligger (lex rei sitae). En kontrakt som er inngått i utlandet, kan bli å bedømme etter lovgivningen der den er inngått (lex loci actus), eller der oppfyllelse skal skje (lex loci solutionis), eller eventuelt etter den lov som partene uttrykkelig eller stilltiende har forutsatt skal komme til anvendelse (partenes autonomi). Formene for en kontrakt, vigsel, ektepakt osv. vil i alminnelighet være i orden når de tilfredsstiller kravene der hvor den rettslige handling har funnet sted (locus regit actum).

Utenlandske privatrettslige regler kan anvendes av norske domstoler. Det har i teori og praksis vært både uenighet og uklarhet med hensyn til hvilke regler som gjelder for lovvalget. Et hovedprinsipp er at et rettsforhold med tilknytning til flere land skal bedømmes etter rettsreglene i det land hvortil rettsforholdet har sin nærmeste tilknytning. Denne regelen er svært skjønnsmessig, og en rekke tilknytninger kan tas i betraktning, se eksemplene ovenfor. Et annet hovedprinsipp er at partene kan avtale hvilket lands rett som skal anvendes, men noen unntaksfri regel er dette ikke. Et tredje hovedprinsipp er at utenlandske regler som strider mot norske tvingende rettsregler eller mot ærbarhet, ikke skal anvendes av norske domstoler (ordre public-prinsippet). Det er også vanlig oppfatning at en henvisning til utenlandsk rett bare omfatter dette lands materielle regler og ikke dets lovvalgsregler. Undertiden vil den i første omgang relevante lov ha lovvalgsregler som henviser til et tredje lands rett (renvoi), men dette tas det oftest ikke hensyn til.

Begrepet internasjonal privatrett benyttes ofte i en videre betydning, slik at det også omfatter tilsvarende regler i prosess- og strafferetten, forvaltningsretten m.m. (interlegal rett). På disse områder vil norske domstoler alltid anvende norsk rett, men det er ikke gitt at norske straffe- eller forvaltningsrettsregler gjelder i tilfeller hvor partene eller rettsforholdet har tilknytning til utlandet. Straffeloven av 1902 får således ikke anvendelse i alle tilfeller hvor den straffbare handlingen er foretatt i utlandet, strl. § 12. Norske domstoler vil anvende norsk prosessrett, men et viktig spørsmål er om de har kompetanse til å pådømme tvister med tilknytning til utlandet. Disse kompetansereglene har særlig betydning fordi de enkelte lands internasjonale privatrett ofte er forskjellig, slik at utfallet av en sak kan bli forskjellig etter som saken blir brakt inn for det ene eller det annet lands domstoler. Dette kan føre til såkalt forum shopping, dvs. hver part søker saken reist i det land hvor han kan vente å få det gunstigste resultat.

Internasjonal privatrett omfatter også betydningen av at det tidligere er reist sak eller avsagt dom ved utenlandsk domstol i samme sak som den som skal pådømmes ved de nasjonale domstoler.

Internasjonal privatrett er et rettsområde som egner seg godt for internasjonalt samarbeid. Formålet er å utarbeide ensartede lovvalgsregler slik at samme lands rett blir anvendt uten hensyn til i hvilket land saken reises. Slikt arbeid har dels foregått på en rekke konferanser i Haag og dels innenfor Europarådet, og det er utarbeidet en rekke konvensjoner om emner innenfor internasjonal privatrett. Det foreligger også en del konvensjoner om slike spørsmål utarbeidet innenfor det nordiske lovsamarbeidet. Dette arbeidet må sees i sammenheng med utarbeidelse av internasjonalt ensartede materielle regler. Også dette har ført til vedtagelse av konvensjoner, særlig angående internasjonale handels- og transportforhold. I samme grad som rettsreglene i flere land får samme innhold, reduseres betydningen av lovvalgsspørsmålene. Mange konvensjoner om internasjonal privatrett er tiltrådt av Norge og de andre nordiske land, som har vedtatt lovgivning slik at deres regler er gjennomført i nasjonal rett.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.