internalisme og eksternalisme (erkjennelsesteori)

Begge posisjoner er enige om at en epistemisk aktør har som sin fremste oppgave å tro det som er sant og å unngå å tro det som er usant. Begge er også enige om at dette forutsetter at aktøren har god nok begrunnelse og grunnlag for de oppfatningene de har. Uenigheten bunner i det faktum at den beste måten for en aktør å sikre seg at man har kun sanne oppfatninger og solid begrunnelse ikke alltid avhenger av faktorer som er tilgjengelig for aktøren selv. Internalister og eksternalister skiller her lag i hvordan de vurderer aktørens epistemiske ansvar i en slik situasjon.

Kort fortalt kan man si at internalister mener at man er ansvarlig for å ha de oppfatningene som det er er rasjonelt å ha fra aktørens perspektiv. Eksternalister mener derimot at man også kan holdes ansvarlig for faktorer som aktøren selv ikke har oversikt over. En annen måte å beskrive uenigheten på er at internalister tenker at man kun er ansvarlig for å forholde seg til de faktorene man har kontroll over, mens en eksternalist også tenker at man har ansvar for faktorer man ikke har full kontroll over.

For internalister er det med andre ord aktørens eget perspektiv som er med på å bestemme hva som er rasjonelt å tro og hvilke forventninger vi kan ha til en aktør, mens det som det er rasjonelt å tro for eksternalisten er bestemt uavhengig av aktørens perspektiv og av hva som faktisk er tilfelle eller sant.

Uenigheten mellom internalister og eksternalister kan være vrien å få øye på. For begge posisjonene er enige om at en epistemisk aktør bør tro det som er sant og unngå å tro det som er usant. De er dessuten begge enige om at en aktør bør tro det som de har gode grunner til å tro at er sant eller usant. Uenigheten kommer frem når man ser hva slags forventninger man har knyttet til disse forventningene og hva de tenker om begrunnelse.

En internalist forventer at en aktør bør tro at en påstand p er sann så lenge hun har gode grunner fra sitt eget perspektiv som indikerer at p er sant. Dette betyr at man vedblir å ha grunn til å tro at p er sant så lenge hun ikke får ny informasjon som tilsier at p ikke er sant likevel. Et eksempel vil være om hun vet hva statsministeren i Norge heter. En internalist vil si at man har god grunn til tro at man vet hva statsministeren heter, så lenge man har gode grunner fra sitt eget perspektiv til å tro noe om dette. Dersom det nå foregår et skifte av statsminister uten at hun er klar over dette, vil ingenting av dette endre seg for en internalist. Aktøren har, ifølge internalister, fortsatt god grunn til å tro at aktøren vet hva statsministeren heter, selv om hun altså ikke lenger har en sann oppfatning om dette.

Så lenge det ikke foreligger ny tilgjengelig informasjon vil det ikke være noen forventning fra internalister om at aktøren bør endre sin oppfatning. Med andre ord vil det for en internalist av og til komme situasjoner der man bør tro at noe er sant, selv om det man tror ikke lenger er sant.

For en eksternalist derimot vil denne situasjonen endre hvordan de vurderer epistemiske aktørens situasjon. De har her fokus på sannhetskravet og vil vurdere det som at aktøren ikke lenger har gode grunner til å tro at hun vet statsministerens navn selv om altså statsministerskiftet har foregått uten at aktøren er klar over det. For eksternalisten er det med andre ord viktigere å holde fast ved kravet om å tro bare det som er sant selv når det som er sant ligger utenfor aktørens kontroll og perspektiv.

Dersom en skal gå noe mer presist inn i det finnes det i hovedsak to ulike internalistiske teser om hva som utgjør god begrunnelse for en epistemisk aktør. Det er mentalisme, som fokuserer på aktørens mentale tilstander: og det er aksessibilisme, som fokuserer på måten ulike relevante faktorer er tilgjengelige for aktøren. Begge disse gir opphav til en form for internalisme om begrunnelse.

Dersom man aksepterer mentalisme, så går man ut fra at de påstander eller proposisjoner man har grunn til å tro at er sanne avhenger av ens interne mentale eller psykologiske tilstander. Man skiller her gjerne mellom interne mentale tilstander, som er tilstander man kan være i uavhengig av hvordan verden utenfor en selv er: og faktive (eller eksterne) mentale tilstander, som avhenger av at verden er på en bestemt måte.

Et eksempel på en intern mental tilstand er tro eller oppfatninger. Den er intern fordi om man tror at statsministerens navn er X, så er dette en mental tilstand man kan være i helt uavhengig av hva statsminister faktisk heter.

Et eksempel på en aktiv (eller ekstern) mental tilstand er kunnskap: det vil si at man vet hva statsministeren heter. Dette er en ekstern tilstand fordi man kan kun vite det som er sant og følgelig avhenger denne tilstanden av verden på en annen måte enn det interne mentale tilstander gjør.

Man får en internalistisk posisjon om begrunnelse om man hevder at begrunnelse gis av ens interne mentale tilstander.

Et av de mest kjente argumentene for internalisme er et argument for mentalisme, som tar utgangspunkt i et tankeeksperiment hos den franske filosofen René Descartes (1596-1650).

I det originale argumentet til Descartes ser han for seg muligheten for at en ond, allmektig demon har gjort alt som står i hans makt for å villede og manipulere hans erkjennelsesevner. Dersom man ikke kan utelukke eksistensen av en slik demon må man, ifølge Descartes, også være i tvil om alt det som en slik demon kan være i stand til å manipulere.

Dette tankeeksperimentet kan nå brukes som et argument for internalisme. For selv om alle ens oppfatninger om verden i en slik situasjon er usanne, så får de likevel støtte og begrunnelse i hvordan verden fremtrer fra aktørens perspektiv.

Situasjonen blir analog med hvordan det vil være om man har en avansert hallusinasjon. Selv om det ikke er sant det man ser i en hallusinasjon, så vil hallusinasjon gi en god grunn til å tro at verden er slik som hallusinasjonen viser.

Spørmålet er om trosoppfatningene i tankeeksperimentet er velbegrunnede, til tross for at de er usanne. En internalist vil hevde dette. Intuitivt virker de like velbegrunnede som de hadde vært hvis de var sanne og i følge internalister er den beste forklaringen på denne intuisjonen at begrunnelse avhenger av ens interne mentale tilstander.

Eksternalister avviser både mentalisme og aksessibilisme. Grunnen til at de gjør dette er gjerne en intuisjon om at mentalisme og aksessibilisme ikke gir tilstrekkelig sannhetsvfremmende begrunnelse. Den interne basisen for begrunnelse er definert slik at en kan ha den uavhengig av verden. Følgelig gir den ingen garanti for sannhet og eksternalister mener dette blir for svakt. Et av de mest kjente argumentene for eksternalisme bygger nettopp derfor på tanken om at begrunnelse må være sannhetsfremmende.

En versjon av dette argumentet ser slik ut:

1. Faktorer som avgjør hvilke begrunnelser man har må være sannhetsfremmende
2. Internalistiske faktorer er ikke alene (tilstrekkelig) sannhetsfremmende
3. Derfor er eksternalisme om begrunnelse korrekt

Det er uklart om argumentet avgjør så mye mellom internalister og eksternalister. Som svar på argumentet, kan internalister med støtte i Descartes' tankeeksperiment legge motsatt intuisjon på bordet til støtte for at begrunnelse tilstreber sannhet uten nødvendigvis å være sannhetsfremmende.

• epistemologi
• erkjennelsesteori
• internalisme og eksternalisme – etikk og moralfilosofi
• teorier om kunnskap

• Littlejohn, C. (2012). Justification and the Truth-Connection. Cambridge: Cambridge University Press.
• Smithies, D. (2019). The Epistemic Role of Consciousness. Oxford University Press.
• Wedgwood, R. (2002). Internalism Explained. Philosophy and Phenomenological Review, 65(2), 349-369.