internalisme og eksternalisme (epistemologi)

Artikkelstart

Internalisme og eksternalisme er to ulike epistemologiske posisjoner som handler om begrunnelse. En internalist aksepterer mentalisme eller aksessibilisme, mens en eksternalist avviser både mentalisme og aksessibilisme og vil hevde at internalistiske faktorer alene ikke er tilstrekkelig sannhetsfremmende.

Internalisme

Det finnes to ulike internalistiske teser:

  1. mentalisme
  2. aksessibilisme

Mentalisme

Mentalisme påstår at hvilke proposisjoner man har begrunnelse for å tro på, samt begrunnelsenes styrke, avhenger av ens ikke-faktive mentale tilstander. En mental tilstand sies å være «ikke-faktiv» om, og bare om, dens proposisjonelle innhold ikke nødvendigvis er sant. Tro er derfor et eksempel på en ikke-faktiv mental tilstand, mens kunnskap på den andre siden er en faktiv mental tilstand.

Aksessibilisme

Aksessibilisme påstår at man gjennom refleksjon alene alltid har tilgang til faktorene som avgjør hvilke proposisjoner man har begrunnelse for å tro på, samt begrunnelsenes styrke.

Argument for internalisme

Et av de mest kjente argumentene for internalisme, eller for mentalisme mer spesifikt, tar utgangspunkt i et tankeeksperiment inspirert av René Descartes. I argumentet ser Descartes for seg muligheten av at en ond, allmektig demon har gjort alt som står i hans makt for å villede og manipulere hans erkjennelsesevner. Dersom man ikke kan utelukke eksistensen av en slik demon kan man følgelig tvile på alt en slik demon kan være i stand til å manipulere. Selv om trosoppfatningene om verden er falske, så får de likevel støtte fra perseptuelle erfaringer som er kvalitativt identiske med erfaringene man ville hatt hvis verden faktisk var slik.

Spørmålet er da om trosoppfatningene i tankeeksperimentet er velbegrunnede, til tross for at de er falske. Intuitivt virker de like velbegrunnede som de hadde vært hvis de var sanne. Det er jo faktisk tenkbart at man befinner seg i en slik situasjon akkurat nå. Og i følge internalister er den beste forklaringen på denne intuisjonen at ens begrunnelser avhenger av ens ikke-faktive mentale tilstander, siden det er disse mentale tilstandene man deler med den hypotetiske personen som villedes av Descartes’ demon.

Argument for eksternalisme

Et av de mest kjente argumentene for eksternalisme bygger på tanken om at begrunnelse må være sannhetsfremmende. En versjon av dette argumentet ser slik ut:

  1. Faktorer som avgjør hvilke begrunnelser man har må være sannhetsfremmende.
  2. Internalistiske faktorer er ikke alene (tilstrekkelig) sannhetsfremmende.
  3. Derfor er eksternalisme om begrunnelse korrekt.

Som svar på argumentet, påstår ofte internalister at begrunnelse tilstreber sannhet uten nødvendigvis å være sannhetsfremmende, eller at det finnes ulike former for sannhetsfremming og at noen av disse er kompatible med en internalistisk forståelse av begrunnelsesbegrepet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Littlejohn, C. (2012). Justification and the Truth-Connection. Cambridge: Cambridge University Press.
  • Smithies, D. (2019). The Epistemic Role of Consciousness. Oxford University Press.
  • Wedgwood, R. (2002). Internalism Explained. Philosophy and Phenomenological Review, 65(2), 349-369.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg