I etikk og moralfilosofi betegner internalisme og eksternalisme også to gjensidig utelukkende filosofiske syn på praktisk rasjonalitet. Her deler man seg i synet på hva man med rette kan si at en aktør har god grunn til å gjøre eller etterstrebe. For internalister er gode grunner gitt relativt til hva en aktør har av stående oppfatninger, preferanser og verdier. Internalister tenker at en god grunn er noe aktøren må kunne la seg motivere av på rasjonelt grunnlag. Det som er rasjonelt for en aktør, er derfor gitt internt av hva en har av stående oppfatninger, preferanser og verdier. Eksternalister benekter dette. For dem er det ikke en nødvendig og intern kobling mellom hva en har god grunn til å gjøre eller etterstrebe, og ens stående oppfatninger, preferanser og verdier.
I sin enkleste form er internalisme påstanden at grunner gis direkte av ens stående oppfatninger, preferanser og verdier. En kan da si at Per har god grunn til å drikke av glasset han har foran seg, bare hvis han er tørst, ønsker å slukke tørsten og tror at glasset inneholder vann. Om han derimot skulle vise seg å fullstendig mangle et ønske om å slukke tørsten eller tror at glasset inneholder bensin, vil han ikke lenger ha en god grunn for å drikke av glasset.
Den meste kjente forkjemperen for en slik type internalisme er den skotske filosofen og empiristen David Hume (1711–1776). Hume ser ut til å ha ment at en som foretrekker alle andres ødeleggelse fremfor å få en aldri så liten ripe i sin egen finger, med rette kan sies å være rasjonell og å handle med god grunn, så lenge hun i tråd med egne stående preferanser velger de andres ødeleggelse.
Eksternalister har anført slike konsekvenser som absurde konsekvenser av internalisme. Ifølge eksternalister er det mer rimelig å tenke seg at Per har en god grunn til å drikke av glasset, selv om han mangler et ønske om å slukke tørsten eller tar feil og tror det inneholder bensin. En god grunn i henhold til en eksternalistisk teori kan simpelthen være at det er godt for en person eller i hans egentlige interesse å slukke tørsten. Per trenger ikke samtidig et ønske om å slukke tørsten eller en korrekt oppfatning om at glasset inneholder vann.
Mange har vært enige med eksternalister om at eksempler viser et alvorlig problem ved internalisme. I senere tid har moralfilosofoen Bernard Williams (1929–2003) fremmet en mer sofistikert variant av internalisme. Ifølge Williams er det ikke ens stående preferanser og oppfatninger som direkte bestemmer hva en har grunn til å gjøre. Det er snarere slik at ens stående preferanser og oppfatninger bestemmer hva en kan rasjonelt slutte seg til. De grunnene en har, er derfor bestemt av om aktøren rasjonelt kan komme til å akseptere gitt korrekt informasjon om verden.
Med Williams teori kan en derfor forklare at aktører har grunner til å gjøre ting de ikke selv er umiddelbart klar over. Korrekt informasjon om glassets innhold vil for eksempel gjøre at Per selv ser at han har grunn til å drikke det, gitt at han ønsker å slukke tørsten.
Langt verre er det å forklare hvordan noen kan utvide sine stående preferanser, verdier og ønsker på en rasjonell måte slik at man kan finne en grunn selv for Humes iherdige egoist til å foretrekke en liten skade i egen finger fremfor andres ødeleggelse. Det krever i så fall en teori om hvilke preferanser, ønsker og verdier det er rasjonelt å ha eller få. Mange filosofer tenker at det ikke gis noen rasjonell basis for slike. Snarere har de rolle som noe gitt som i sin tur bestemmer hva som er rasjonelt eller ikke. I så fall vil Humes egoist ikke ha noen grunn til å redde verden selv innenfor rammen av Williams' sofistikerte internalisme.
Williams har i sine svar på slike innvendinger argumentert for et ganske bredt og fleksibelt syn på hva det vil si å få nye ønsker og preferanser på en rasjonell måte. Men, som filosofen John McDowell (født 1942) har argumentert, det er uklart i hvilken grad Williams' syn her lar det være rom for en interessant forskjell mellom internalisme og eksternalisme.
Det er langt vanskeligere å finne klare historiske eksponenter for eksternalisme om rasjonalitet, men en kan finne en iherdig nåtidig motstander av internalisme i den britiske moralfilosofen Derek Parfit (1942–2017)
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.