Intermolekylære krefter, krefter som virker mellom molekyler, van der Waals' krefter. Slike krefter gir opphav til meget svake bindinger mellom molekyler (atomer). J. D. van der Waals vurderte størrelsen av disse kreftene i sitt arbeid med å modifisere tilstandsligningen for ideale gasser (pV = nRT).

Intermolekylære krefter er avgjørende for koke- og smeltepunkt for molekylære forbindelser og edelgasser, samt deres blandbarhet i fast og flytende fase. Den viktigste parameter er molekylenes dipolmoment, det vil si hvor polare de er. Polare forbindelser som vann har en side med positiv ladning og en med negativ ladning, og disse tiltrekkes av motsatte ladninger hos nabomolekyler. Det gir en dipol–dipol-binding som er en sterk intermolekylær binding. Upolare molekyler, som metan og CO2, og i enda større grad edelgassatomer, har ingen permanent dipol, men elektronskyene på nabomolekyler vil likevel polarisere hverandre svakt. Disse londonkreftene er langt svakere enn dipol–dipol-bindinger, og gjør at upolare molekyler som metan og CO2 har lave kokepunkt og at helium har lavest koke- og smeltepunktet.

Blandes polare og upolare forbindelser vil det dannes en dipolindusert dipolbinding, som er noe sterkere enn londonkrefter, men langt svakere enn dipol–dipol-bindinger. Dette er årsaken til at polare og upolare forbindelser ikke er blandbare, for eksempel at olje ikke blander seg med vann, men legger seg som en hinne på toppen. De sterkeste intermolekylære kreftene er hydrogenbindingene som blant annet gir vann et langt høyere kokepunkt enn forventet ut fra dipolmoment og molekylvekt alene. Dipoler kan også løse ioniske forbindelser gjennom dannelse av ione–dipol-bindinger.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.