Instrumentflygning, blindflygning, flygning hvor flygeren manøvrerer og navigerer utelukkende ved hjelp av flyets instrumenter og radioutstyr. Under gode værforhold kan en flyger manøvrere flyet hovedsakelig ved å reagere på sine sanseinntrykk. Men så snart horisonten forsvinner på grunn av tåke, skyer eller mørke, må man gå helt over til å fly på instrumenter for å kunne kontrollere flyets bevegelser på en sikker måte.

Alt etter hvilke krav luftfartsmyndigheter og flyets eier stiller, utstyres flyene med et utvalg av instrumenter: fartsmåler, stigefartsmåler, sving- og krengningsvisere, høydemåler, kunstig horisont, retningsgyro; og av navigasjonsinstrumenter: magnetisk kompass, forskjellige radio-peileinstrumenter kombinert med flyets kompassystem, avstandsmålere, ILS (Instrument Landing System), radarutstyr, utstyr for navigasjon over lange distanser som Loran, Doppler radar (se dopplernavigasjon), INS (Inertial Navigation System) og GPS (Global Positioning System). Dessuten finnes toveis VHF og/eller UHF radio og diverse motorinstrumenter. Mindre enmotors fly er utstyrt med ett sett av en del av disse instrumenter, mens to- og flermotors fly må ha to sett av de fleste.

Det instrument som kanskje har fått den største anvendelse, spesielt i forbindelse med instrumentflygning, er den kunstige horisont, en horisontlinje som er koblet til et gyroskop og som holdes parallelt med jordoverflaten uavhengig av flyets stilling i luften. Et miniatyr modellfly er festet like foran horisontlinjen; det er forbundet med rammen omkring instrumentet og viser det egentlige flys stilling i forhold til horisonten. Flygeren får på denne måten et ganske nøyaktig bilde av hva han ville ha sett om han hadde hatt ubegrenset sikt utenfor flyet.

Den kunstige horisont er etter hvert blitt kombinert med annet manøvrerings- og navigasjonsutstyr. The Flight Director System (FD), som nå er standard utstyr i de fleste store passasjerfly, kan omfatte kunstig horisont, automatisk pilot, peileinstrumenter, avstandsmålere m.m. Hvis FD også er utstyrt for automatisk utflatning (Auto Flare), vil automatikken manøvrere flyet helt ned på rullebanen før flygeren behøver å overta.

Det eksperimenteres stadig for å gjøre overgangen fra instrumentflygning til visuell flygning under vanskelige værforhold så problemfri som mulig. Head-up Display er et utstyr konstruert bl.a. med tanke på innflygningsfasen. Her vil en av flygerne få projisert opp på en skråstilt glassplate som er plassert direkte i hans synsfelt forover, alle de opplysninger han måtte ønske for landingsfasen.

For å holde en tilfredsstillende standard i instrumentflygning må det gjennomføres et betydelig treningsprogram for flygere. Det ville imidlertid legge beslag på kostbar flytid om all instrumenttrening skulle foregå med vanlige fly. Treningen foregår derfor for en stor del i simulatorer som er tro kopier av vedkommende flytypes førerkabin. Forholdene i og utenfor kabinen blir meget realistisk illudert.

Regler for instrumentflygning, IFR (Instrument Flight Rules), fastsettes av det enkelte lands luftfartsmyndigheter, i Norge av Luftfartstilsynet gjennom BSL (Bestemmelser for sivil luftfart), som generelt sett er i samsvar med ICAOs normer. Instrumentflygereglene (IFR) angir hvilke krav som stilles når man ønsker å gjennomføre en flygning under værforhold som ikke tilfredsstiller de minstekrav til flysikt og avstand fra skyer som er fastsatt i de visuelle flygeregler (VFR). Bestemmelsene omhandler instrumenter og navigasjonsutstyr, minstehøyder, marsjhøyder, samband, posisjonsmeldinger, godkjennelse, overholdelse av reiseplan m.m. Flyselskapene og Luftforsvaret kan skjerpe reglene for sine egne flygere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.