Instrumentflygning er flygning hvor flygeren manøvrerer og navigerer utelukkende ved hjelp av flyets instrumenter og radioutstyr. Det kalles også blindflygning. Under gode værforhold kan en flyger manøvrere flyet hovedsakelig ved å reagere på sanseinntrykkene sine, men så snart horisonten forsvinner på grunn av tåke, skyer eller mørke, må man gå helt over til å fly på instrumenter for å kunne kontrollere flyets bevegelser på en sikker måte.
Alt etter hvilke krav luftfartsmyndigheter og flyets eier stiller, utstyres flyene med et utvalg av instrumenter:
I tillegg kommer navigasjonsinstrumenter:
Dessuten finnes toveis VHF og/eller UHF radio og diverse motorinstrumenter.
Mindre enmotors fly er utstyrt med ett sett av en del av disse instrumentene, mens to- og flermotors fly må ha to sett av de fleste.
Det instrumentet som kanskje har fått størst anvendelse, spesielt i forbindelse med instrumentflygning, er den kunstige horisonten.
Dette er en horisontlinje som er koblet til et gyroskop, og som holdes parallelt med jordoverflaten uavhengig av flyets stilling i luften. Et virtuelt fly er posisjonert foran horisontlinjen, og viser en simulering av det egentlige flyets stilling i forhold til horisonten. Flygeren får på denne måten et ganske nøyaktig bilde av hva han ville ha sett om han hadde hatt ubegrenset sikt utenfor flyet.
Kunstig horisont er etter hvert blitt kombinert med annet manøvrerings- og navigasjonsutstyr.
Flight Director System (FD), som nå er standard utstyr i de fleste store passasjerfly, kan omfatte kunstig horisont, automatisk pilot, peileinstrumenter, avstandsmålere, med mer. Hvis FD også er utstyrt for automatisk utflatning (Auto Flare), vil automatikken manøvrere flyet helt ned på rullebanen før flygeren behøver å overta.
Det eksperimenteres stadig for å gjøre overgangen fra instrumentflygning til visuell flygning under vanskelige værforhold så problemfri som mulig. Head-up Display er et utstyr konstruert blant annet med tanke på innflygningsfasen. Her vil en av flygerne få projisert opp på en skråstilt glassplate som er plassert direkte i synsfeltet forover, alle de opplysninger han eller hun måtte ønske for landingsfasen.
For å holde en tilfredsstillende standard i instrumentflygning, må det gjennomføres et betydelig treningsprogram for flygere. Det ville imidlertid legge beslag på kostbar flytid om all instrumenttrening skulle foregå med vanlige fly.
Treningen foregår derfor for en stor del i simulatorer som er tro kopier av vedkommende flytypes førerkabin. Forholdene i og utenfor kabinen blir meget realistisk illudert.
Regler for instrumentflygning, IFR (Instrument Flight Rules), fastsettes av det enkelte lands luftfartsmyndigheter. I Norge gjøres dette av Luftfartstilsynet gjennom BSL (Bestemmelser for sivil luftfart), som generelt sett er i samsvar med den internasjonale luftfartsorganisasjonen ICAOs normer.
Instrumentflygereglene angir hvilke krav som stilles når man ønsker å gjennomføre en flygning under værforhold som ikke tilfredsstiller de minstekravene til flysikt og avstand fra skyer som er fastsatt i de visuelle flygereglene (VFR).
Bestemmelsene omhandler instrumenter og navigasjonsutstyr, minstehøyder, marsjhøyder, samband, posisjonsmeldinger, godkjennelse, overholdelse av reiseplan, med mer.
Flyselskapene og Luftforsvaret kan skjerpe reglene for sine egne flygere.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.