Inspirasjonsteori, ideen om at Bibelen er inspirert av Gud.

Oldkirken overtok det jødiske dogmet om at skriften var diktert fra Gud. Jødene mente at Moses hadde mottatt Loven fra Gud og hadde utviklet en lære om at de hellige skrifter var bokstavelig diktert av Gud, men man utviklet ikke noen inspirasjonsteori. Først da reformatorene avviste den kirkelige tradisjon som lærenorm og hevdet «Skriften alene», ble det nødvendig å begrunne Skriftens absolutte autoritet med en inspirasjonsteori. Mens Luther selv kunne kritisere alle skrifter ut fra evangeliet om Kristus, utviklet den lutherske ortodoksi (M. Flacius, J. Gerhard) en lære om at hver tøddel i Skriften var inspirert av Den hellige ånd og at den derfor i enhver henseende var ufeilbar (verbalinspirasjon). En tilsvarende teori ble også utviklet i katolsk teologi og gjort til offisiell kirkelære av Vatikankonsilet 1870 og i en encyklika av Leo 13 i 1893, senere betydelig modifisert i Pius 12s encyklika Divino afflante spiritu fra 1943.

Læren om verbalinspirasjonen er i åpenlys strid med Den hellige skrift selv. Læren ser bort fra de enkelte forfatteres individuelle eiendommeligheter og umuliggjøres allerede av de mange tekstvarianter, for ikke å tale om saklige motsigelser og historiske feiltagelser hos de bibelske forfattere. Innenfor teologien er denne oppfatning oppgitt, selv om den ennå har en viss utbredelse blant legfolk (se fundamentalisme).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.