inflasjonsmål

Inflasjonsmål kan defineres ulikt, men er i de fleste tilfeller satt et sted mellom 2-2,5 prosent årlig inflasjon.Denne raten skal nås innenfor et gitt tidsrom. I Norge skal Norges Bank søke å oppnå en årlig vekst i konsumprisindeksen på nær 2 prosent over tid. Norges Bank forventes også å ta andre hensyn i rentesettingen, noe som gjør at pengepolitikken i Norge gjerne omtales som fleksibel inflasjonsstyring.

Sentralbanken forsøker å realisere inflasjonsmålet ved hjelp av rentepolitikken. Renten påvirker inflasjonen via investeringsetterspørselen, via valutakursvirkninger og via forventningene til pengepolitikken som etableres hos aktørene i økonomien.

Inflasjonsmål ble utviklet i New Zealand som et alternativ til valutakursmål i begynnelsen av 1990-årene. Det ble adoptert i en rekke land 1990–1993 og fra slutten av tiåret av Den europeiske sentralbanken.

Norge innførte inflasjonsmål som del av de nye retningslinjene for den økonomiske politikken i 2001, sammen med handlingsregelen. I praksis hadde Norges Bank siden 1999 gitt opp et fastkursmål og gått over til å sette renten med utgangspunkt i et implisitt inflasjonsmål.

• økonomisk politikk i Norge
• pengepolitikk
• stabiliseringspolitikk

• Norges Banks hjemmesider
• Kleivset, C. (2012) Fra fast valutakurs til inflasjonsmål – dokumentasjonsnotat Norges Bank.

• Lie, E., J. T. Kobberrød, E. Thomassen og G. F. Romgved (2016) Norges Bank 1816-2016 (Fagbokforlaget)
• Singleton, J. (2010) Central Banking in the Twentieth Century (Cambridge)