indoeuropeisk religion

Indoeuropeisk religion, urreligionen blant de indoeuropeiske folk. Studier av indoeuropeisk religion har hatt stor betydning for utvikling av faget religionshistorie. Parallelt med oppdagelsen av den indoeuropeiske språkfamilien ble religionsforskere oppmerksomme på at det innenfor de indoeuropeiske kulturer finnes en rekke fellestrekk innenfor religiøs tro og praksis: skapelsesmyter, kosmologi, gudelære, offerriter, offerteologi, død og oppstandelse, og andre eskatologiske forestillinger. Likhetene var så påfallende at de ikke kunne betraktes som tilfeldige.

Det vitenskapelige studiet av indoeuropeisk religion tok for alvor til midt på 1800-tallet, men det er særlig George Dumézil som siden 1950- og 1960-årene har påvirket fagets retning. Han hevdet at strukturen i det indoeuropeiske universet (himmel–atmosfære–jord) og gudeverdenen gjenspeiler dette samfunnets inndeling i tre sosiale stender: preste- og kongestanden, krigerstanden og næringsstanden. Ifølge Dumézil gjenfinnes dette mønsteret i historisk tid særlig blant romerne, iranerne og indo-arierne. Indoeuropeernes religiøse kult var særlig konsentrert om offerhandlinger, der partering av dyr (og sannsynligvis også av mennesker) ble sett på som en gjentagelse både av universets og av samfunnets skapelse. Innvielsesritualer for unge krigere var viktige, likeledes en rusdrikk (soma) som gav deltagerne guddommelig visdom og styrke.

Forskningen omkring indoeuropeisk religion er fortsatt betydelig, særlig i USA og Frankrike, samtidig er dette et omdiskutert felt i religionsvitenskapen. Det har vært stilt spørsmål til metoden: bruk av lingvistiske og arkeologiske metoder på et rekonstruert språk og et rekonstruert samfunn, for å rekonstruere samfunnets religion, og man har innvendt at likhetene man finner innenfor de ulike indoeuropeiske kulturene kan skyldes universale, fellesmenneskelige betingelser og ikke nødvendigvis felles opphav.