Indisk matematikk, den vanlige betegnelsen på matematikk utviklet på det indiske subkontinentet relativt uavhengig av andre kulturer. Det er naturlig å dele den historiske utviklingen inn i tre avsnitt.

Den tidligste perioden, som varte til ca. 200 evt., er hovedsakelig av geometrisk natur. De viktigste kildene til denne perioden er Sulvasutra-reglene (tau- eller måleregler) som gav forskrifter for bygging av templer og altre.

Den andre perioden er sterkt knyttet til astronomien, og de astronomiske verkene er også de viktigste matematiske kildene; spesielt kan nevnes Surya Sidhanta (ca. 400 evt.). Trigonometrien var vel utviklet (ordet sinus er en arabisk forvanskning av en sanskrit betegnelse for halvkorde). Spesielt imponerende er indernes metoder for å løse ubestemte ligninger. Blant de mest fremtredende matematikere i denne perioden er Aryabhata (omkring år 500), Brahmagupta (600-tallet) og Bhaskara (rundt 1150).

Den tredje perioden i indisk matematikk er knyttet til den såkalte Kerala-skolen fra ca. 1350 til ca. 1550. Fremtredende navn her er Madhava (1340–1425) og Nilakantha (1445–1545). Kerala-skolen er særlig kjent for sin behandling av uendelig rekker; de kjente blant annet Leibniz' formel for π (se pi) flere hundre år før europeiske matematikere.

Vekselvirkningen mellom indisk matematikk og matematikken i henholdsvis Hellas og Kina er omdiskutert. Via arabisk matematikk fikk imidlertid deler av indisk matematikk klar innvirkning på europeisk matematikk i middelalderen og renessansen. Dette gjelder spesielt trigonometri og det indisk-arabiske tallsystem (se tall).

  • Katz, Victor (red.): The Mathematics of Egypt, Mesopotamia, China, India, and Islam. A Sourcebook; Princeton University Press 2007.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.