Indisk matematikk, den vanlige betegnelsen på matematikk utviklet på det indiske subkontinentet relativt uavhengig av andre kulturer. Det er naturlig å dele den historiske utviklingen inn i tre avsnitt. Den tidligste perioden, som varte til ca. 200 e.Kr., er hovedsakelig av geometrisk natur. De viktigste kildene til denne perioden er Sulvasutra-reglene (tau- el. måleregler) som gav forskrifter for bygging av templer og altre. Den andre perioden er sterkt knyttet til astronomien, og de astronomiske verkene er også de viktigste matematiske kildene; spesielt kan nevnes Surya Sidhanta (ca. 400 e.Kr.). Trigonometrien var vel utviklet (ordet sinus er en arabisk forvanskning av en sanskrit betegnelse for halvkorde). Spesielt imponerende er indernes metoder for å løse ubestemte ligninger. Blant de mest fremtredende matematikere i denne perioden er Aryabhata (omkring år 500), Brahmagupta (600-tallet) og Bhaskara (rundt 1150). Den tredje perioden i indisk matematikk er knyttet til den såkalte Kerala-skolen fra ca. 1350 til ca. 1550. Fremtredende navn her er Madhava (1340–1425) og Nilakantha (1445–1545). Kerala-skolen er særlig kjent for sin behandling av uendelig rekker; de kjente blant annet Leibniz' formel for π (se pi) flere hundre år før europeiske matematikere.

Vekselvirkningen mellom indisk matematikk og matematikken i henholdsvis Hellas og Kina er omdiskutert. Via arabisk matematikk fikk imidlertid deler av indisk matematikk klar innvirkning på europeisk matematikk i middelalderen og renessansen. Dette gjelder spesielt trigonometri og det indisk-arabiske tallsystem (se tall).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.