indisk engelskspråklig litteratur

Indisk engelskspråklig litteratur, litteratur skrevet på engelsk av indere (og i videre betydning også engelsk litteratur skrevet av briter i India), tidligere kalt indoengelsk eller angloindisk litteratur.

Da stormogulen Shah Alam II i 1765 overdrog administrasjonen av provinsene Bengal, Bihar og Orissa til East India Company, var høyere utdannelse begrenset til studiet av sanskrit, persisk og arabisk, og East India Company gjorde ingenting for å endre dette. Det var kristne misjonærer som William Carey (1761–1834), fulgt av frisinnede indere som Raja Rammohan Roy, som la grunnen for undervisning i engelsk og europeiske skolefag i det britiske koloniriket. Først i 1835 besluttet koloniregjeringen å satse på engelsk utdannelse i stedet for å fortsette å støtte den tradisjonelle undervisningen i sanskrit og persisk. I begynnelsen var det en mikroskopisk del av befolkningen som fikk anledning til å lære engelsk, men siden har andelen av engelsktalende indere økt jevnt og øker fremdeles. I dag sender alle som på noen måte kan få råd til det, barna sine i engelskspråklige privatskoler, selv om den offisielle språkpolitikken hevder å satse på hindi og andre indiske språk.

Som den indiske engelskspråklige litteraturens grunnlegger kan man anse den bengalske reformator og religiøse tenker Raja Rammohan Roy (1774–1833), som bl.a. er kjent for sine pamfletter mot enkebrenning. Til pionerene hører Romesh Chunder Dutt (1848–1909), kjent som oversetter av indiske klassikere som Mahabharata og Ramayana, og romantiske diktere som Henry Derozio (1809–31), Michael Madhusudan Dutt (1827–73) og Manmohan Ghosh (1867–1924), hvis bror Aurobindo Ghosh med Life Divine og det filosofiske eposet Savitri skaffet seg ry som dikter og religiøs tenker. Søstrene Aru Dutt (1854–74) og Toru Dutt (1856–77), som hadde gått på skoler i Europa, fylte The Dutt Family Album (1870) med romantiske idyller. Toru skrev også på fransk og etterlot seg en fransk roman i dagboksform.

Med Rabindranath Tagore (engelsk forvanskning av bengalinavnet Thâkur) fikk indisk engelskspråklig poesi internasjonal status. Han tilhører bengali-litteraturen, men ble kjent i den vestlige verden for sine egne engelske versjoner av bengali-dikt, bl.a. Gitanjali, som i 1913 innbrakte ham Nobelprisen. Fremdeles meget lest i India er de tre diktsamlingene til Sarojini Naidu (1879–1949), The Golden Threshold (1905), The Bird of Time (1912) og The Broken Wing (1917). Andre lyrikere som fortjener å nevnes, er Nissim Ezekiel (1924–2004) og Dom Moraes (1938–2004).

Blant de tallrike selvbiografiene er de mest kjente Mahatma Gandhis Experiments with Truth og Jawaharlal Nehrus Autobiography, men de beste er trolig Prakash Tandons (1911–2004) Panjabi Century og Nirad Choudhurys (1897–1999) Autobiography of an Unknown Indian.

Den første roman skrevet av en inder var Bankimchandra Chattopadhyays uleselige Rajmohan's Wife (1864). Men det varte enda 70 år før inderne begynte å skrive leseverdige romaner på engelsk. Mulk Raj Anand (1905–2004) vakte oppsikt med sine to romaner Untouchable (1935) og Coolie (1936), som rettet sterk kritikk mot det hinduiske kastesamfunnet. Mulk Raj Anand, som var påvirket av Marx, Joyce og Gandhi, fortsatt hele livet å tale de undertryktes sak. Aller morsomst og lettest tilgjengelig i denne litteraturen er kanskje romanene til R. K. Narayan, som alle foregår i den typiske sørindiske småbyen Malgudi. The Painter of Signs (1976) er oversatt til norsk under tittelen Skiltmaleren. Meget leseverdige, men vanskelige er romanene til den sprenglærde Raja Rao (f. 1908), som i Kanthapura (1938) skriver om Gandhis bevegelse for sivil ulydighet slik det fortonet seg på en indisk landsbygd, mens han i de senere romanene sine behandler kulturkonflikter, særlig i hovedverket The Serpent and the Rope, (1960) der øst og vest tørner sammen i møtet mellom brahminen Rama og hans franske kone Madeleine.

Frigjøringen fra britisk kolonivelde danner bakgrunnen for en rekke romaner. Khushwant Singh (f. 1915) har i Train to Pakistan (1956, norsk overs. Toget til Pakistan, 2012) gitt en uhyggelig skildring av det som foregikk da India ble selvstendig og Pakistan ble opprettet. Etter delingen av India utviklet det seg en egen engelskspråklig litteraturtradisjon i Pakistan.

Av kvinner har særlig Kamala Markandaya (1924–2004) gjort seg bemerket med romaner som Nectar in a Sieve (1954, norsk overs. Nektar i et såld, 1956), som skildrer en indisk kvinne i kamp mot en overvekt av knugende fattigdom og tyngende tradisjoner, Some Inner Fury (1955) og A Silence of Desire (1960, norsk overs. Fortielsens spinn, 1961). Også Nayantara Sahgal (f. 1927) skildrer indiske kvinners verden.

Salman Rushdie (f. 1947) ble verdensberømt da Ayatollah Khomeini i 1989 dømte ham til døden for hans Satanic Verses, men hans beste bok er sannsynligvis Midnight's Children (1981, norsk overs. Midnattsbarn, 1983). Denne romanen kan sies å ha markert begynnelsen på en meget produktiv og rik periode for den indiske engelskspråklige litteraturen. På 1990-tallet oppstod det også en stor internasjonal interesse for indisk litteratur og forfattere som Vikram Seth (f. 1952), Rohinton Mistry (f. 1952) og Arundhati Roy (f. 1961) ble bestselgere i mange land. Andre viktige navn er Anita Desai (f. 1937), Amitav Ghosh (f. 1956), Gita Mehta (f. 1944) og Shashi Tharoor (f. 1956).

Også på 00-tallet har flere indiske engelskspråklige forfattere opplevd internasjonal anerkjennelse og oppmerksomhet. I 2006 vant Kiran Desai Booker-prisen for romanen The inheritance of loss (2006, norsk overs. Tapets barn, 2008). To år etter gikk Booker-prisen til Aravind Adiga for romanen The white tiger (2008, norsk overs. Hvit tiger, s.å.). I 2008 ble Vikas Swarups roman Q&A (2005, norsk overs. Q&A. Gutten som hadde svar på alt, 2006) filmatisert under tittelen Slumdog Millionaire, med Danny Boyle som regissør. Indra Sinha fikk også endel oppmerksomhet for romanen Animal´s people (2007, norsk overs. Dyrets folk, 2008), som omhandler konsekvensene av Bhopal-katastrofen. Et fellestrekk ved disse romanene er at forfatterne forsøker å skrive fra perspektivet til den indiske underklassen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.