Samlebetegnelsen «indianer» har vært brukt om urfolk fra helt sør til helt nord på det amerikanske kontinentet. Til venstre Norman Goggley fra Anishinaabe-folket (USA) under en demonstrasjon i 2016. Til høyre en tz'utujil-mayakvinne (Guatemala) i tradisjonell drakt fotografert i 2015.
/SCANPIX.

Amerikanske urfolk, før ofte beskrevet med ordet «indianere», er på norsk en fellesbetegnelse på de opprinnelige folkene som levde på kontinentene som europeerne kalte for Amerika.

Inuitter og aleuter, som er de opprinnelige folkene i de arktiske områdene i Canada og USA (Alaska), falt ikke inn under betegnelsen indianer og omtales nå som arktiske snarere enn amerikanske urfolk.

Amerikanske urfolk, inkludert inuitter og aleuter, omfatter i dag rundt 70 millioner mennesker fordelt på hundrevis av forskjellige grupper. De fleste bor i Mexico (26 millioner), deretter følger Bolivia (9,8 millioner), Guatemala (6 millioner), Peru (6 millioner) og USA (5,2 millioner).

De amerikanske urfolkene har hatt stor, men ofte undervurdert betydning for Amerikas historie og identitet. De mange stedsnavnene som er hentet fra ulike urfolksspråk er blant de tydeligste eksemplene på dette.

Betegnelser

Demonstranter
Det foregår i dag mye målbevisst politisk aktivitet blant urfolk over store deler av Amerika, gjerne hånd i hånd med en revitalisering av religion, tradisjoner, språk og kultur. Det er likevel store forskjeller mellom de ulike urfolknasjonene.
Av .
Columbus møter indianere
Kristoffer Columbus møter representanter fra lucayan-folket (taino) på øya San Salvador (Guanahani) i Bahamas 12. oktober 1492. Han trodde han var kommet til India og kalte innbyggerne der for indianere. Bildet er typisk for datidig europeisk romantikk.
Av /Library of Congress.

Den norske betegnelsen «indianer» stammer det engelske indian, som ble brukt om både indere og amerikanske indianere. Denne flertydigheten kommer fra spansk hvor indio på den tiden betydde person fra India. Da Kristoffer Columbus i 1492 kom til Karibia i sin jakt på en sjøvei til Asia trodde han at området han var kommet til var en del av India. Han kalte derfor folket han møtte for indios. Da man i Europa etter hvert skjønte at spanjolene var kommet til et nytt kontinent fikk det navnet «Amerika» etter den italienske geografen Amerigo Vespucci (1454–1512). Datidens beste kartografer i Tyskland og Nederland ønsket å unngå å bruke den spanske betegnelsen «Ny-Spania».

Etter spanjolene fulgte en rekke europeiske nasjoner opp med å erobre hver sine biter av Nord- og Sør-Amerika. Med tiden fikk de mange opprinnelige folkene på kontinentet en slags dobbel identitet. Først en som uttrykte tilhørighet til eget folk (eller nasjon) og dernest den som ble tilskrevet dem av kolonimaktene, nemlig tilhørighet til kategorien av alle som var der fra før, det vil si «indianerne». Etter at de amerikanske koloniene utover 1800-tallet etablerte seg som selvstendige nasjonalstater hvor de opprinnelige innbyggerne så godt som alltid ble stående nederst i samfunnet og ansett som uutviklet, ble ordet indianer stadig mer belastet. I dag brukes derfor urfolk — indigenous eller indígena på henholdsvis engelsk og spansk — som fellesbetegnelse på de folkene som kom til Amerika før europeerne.

Urfolksbegrepet oppfattes som nøytralt eller til og med positivt av de fleste som faller i denne kategorien, blant annet fordi den benyttes i internasjonal lov og dessuten av folk i lignende marginale situasjoner over hele verden. Mange amerikanske urfolk foretrekker å bli omtalt med sine egne navn på seg selv snarere enn et navn som kommer utenfra. Det samme gjelder de navnene som har kommet inn ved at kolonistene fra Europa tok i bruk et navn som opprinnelig ble brukt av en fiendtlig nabogruppe.

Mange ulike tradisjoner, filosofier og språk

Quechua-kvinne
Quechua- (kichwa-)kvinner på en planteskole for poteter i 3950 meters høyde i Andesfjellene i Peru. Poteten ble først avlet fram av disse kvinnenes forfedre for cirka 8000–10 000 år siden. I dag benyttes rundt 800 potetsorter i Peru og rundt 5000 over hele verden.
Av /Reuters/ NTB Scanpix.
Moctezumas krone.
Fjær ble benyttet i hodeplagg hos mange amerikanske urfolk. Denne 1,16 meter høye fjærkronen av quetzal-fjær og edelstener skal etter tradisjonen ha vært båret av aztekernes konge Moctezuma 2. Moctezuma ga den til den spanske erobreren Hernán Cortés for å ære den spanske kongen, habsburgeren Karl 5, som også var tysk-romersk keiser i 1520. Den har derfor befunnet seg i Østerrike siden. Mexico krever den nå tilbake. (Bildet viser en kopi som er utstilt i Mexico.)
Machu Picchu

Machu Picchu i Andesfjellene i Peru ble i 1450 anlagt som et krongods av inkaen Pachakutiq (1438–1472). Stedet ligger 2430 meter over havet, helt nord i inkaenes hellige dal Urubamba. Rundt 750 mennesker fra hele Peru levde her som tjenestefolk for Pachakutiq og hans familie. Spanjolene, som erobret inkariket fra Pachakutiqs sønnesønner i 1533, fant aldri stedet ettersom det ble fraflyttet i 1520. Dermed framsto ruinbyen som urørt da den ble gjenoppdaget i 1911. Som det best bevarte eksempel på inkaenes storslåtte arkitektur kom den på UNESCOs verdensarvliste i 1983.

Machu Picchu
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk
Bisonjakt

Det går et markert skille mellom de folkene som baserte sine samfunn på jordbruk og de som levde av fangst, fiske og sanking. Bildet viser vinterjakt på bison hos yunesit'in-folket (Stone First Nation) i British Columbia, Canada.

Av /NTB Scanpix ※.

De amerikanske urfolkene kom opprinnelig fra Sibir via Beringstredet, som lå tørrlagt i flere perioder under siste istid. Det er usikkerhet om når, men mellom 16 000 og 13 000 år fvt. var begge de amerikanske kontinentene befolket.

Da europeerne kom rundt år 1500 kan det ha vært snakk om i alt 2000 ulike grupper. Disse hadde vidt forskjellig levesett, og det varierte hvor kompleks samfunnsstrukturen var. Genetisk var forskjellene små, men mangfoldet var enormt når det gjelder språk, skrift, religion, filosofi, rettsorden og ikke minst sosialt og politisk liv.

Det går et markert skille mellom de gruppene som baserte sine samfunn på ulike typer jordbruk og de som levde av fangst, fiske og sanking. Denne forskjellen tilsvarer det historiske skillet som er kjent som den neolittiske revolusjon, altså jordbrukets inntreden i menneskenes historie. To av de stedene i verden hvor dette først skjedde ligger i Amerika, nemlig i Andes og Mesoamerika. I begge tilfeller la kultiveringen av mais grunnlaget for statsdannelser, imperiebygging og høy folketetthet.

Utenom disse to områdene fortsatte den amerikanske urbefolkningen å bestå av relativt små grupper, med unntak av mindre komplekse jordbrukssamfunn sørøst i USA, Karibia og sørvest i Sør-Amerika (Paraguay).

Europeisk kolonialisering og kristen misjon

Mens Columbus’ ferd til Amerika sett fra Europa var en stor oppdagelse og begynnelsen på en ny verden, var den fra et amerikansk urfolks ståsted en aggressiv invasjon og en total erobring av deres land. Nær sagt alle europeiske stater — Spania, Portugal, England/Skottland, Frankrike, Nederland og Russland, samt Sverige og Danmark/Norge deltok. Spania bygde et imperium med base i lokale imperier i Mesoamerika og Andes. England og Frankrike etablerte nybyggerkolonier i Nord-Amerika. Nesten alle omgjorde én eller flere øyer i Karibia til en lukrativ sukkerprodusent for sitt eget land.

I løpet av de første 150 årene etter erobringen ble den amerikanske urbefolkningen sannsynligvis redusert med så mye som 90 prosent. Den enorme nedgangen skyldes ikke bare krig og massakrer fra kolonistenes side, men først og fremst sykdommer fra «den gamle verden» som kopper, kolera, gul feber, kikhoste og meslinger. Den amerikanske urbefolkningen hadde ikke resistens mot disse sykdommene. I Karibia, California, Ildlandet og en del andre steder ble urbefolkningen fullstendig utryddet gjennom regelrette folkemord.

Erobringene skjedde ikke uten motstand, men bare ytterst sjelden maktet de beseirede å alliere seg i en felles kamp mot inntrengerne. Det var vanligere at forskjellige grupper av urfolk allierte seg med grupper av nyankomne europeere for å beseire rivaler eller fiender. Det fantes eksempler på en type fredelig sameksistens — som mellom mapucher og spanske kolonister i Chile — men den varte bare så lenge begge sider var jevnbyrdige i krigsteknologi. Kolonistene sloss også ofte mot hverandre. For eksempel forsynte England gjerne grupper under spansk herredømme med våpen. Både «europeere» og «urfolk» er ettertidens kategorier.

De to republikkene i spansk Amerika

Aztekerrikets fall

Aztekerne (mexicaene) dominerte store deler av det nåværende Mexico da de spanske erobrerne kom i 1519. Tegningen viser en scene fra det spanske felttoget fra kysten opp til Mexicodalen. I byen Cholula hadde aztekerne planlagt et bakhold, men det ble avslørt av spanjolenes forbundsfeller fra Tlaxcala. Dermed slapp spanjolene ubeseiret inn i hovedstaden Tenochtitlán og tok Moctezuma 2 til fange. Etter seieren laget tlaxcalanerne en billedbok om erobringen, den såkalte Lienzo de Tlaxcala, som gave til den spanske kongen.

Av /KF-arkiv ※.

Med utgangspunkt i Columbus’ ferd ble det Spania som koloniserte de største gruppene blant Amerikas urfolk, det vil si statsdannelsene i Mesoamerika (Azteker-riket) og Andes (Inkariket). Gjennom de såkalte nye lovene fra 1549 skulle de erobrede områdene omskapes til et nytt og kristent «Ny Spania». Ordningen besto i at befolkningen på landsbygda ble tvangsflyttet («reducido») inn til «indianske» landsbyer, såkalte reducciones, mens spanjolene selv skulle bo i de nye byene de selv anla.

Meningen med å etablere adskilte bosetninger var å lette innkrevingen av tributt (skatter og pliktarbeid) til kongen så vel som å lette misjonsarbeidet. Forskjellige katolske ordener (særlig fransiskanere og dominikanere, men også jesuitter) fikk i oppdrag å organisere tvangsflyttingen. Urbefolkningen skulle leve nær kirker og klostre. Tributtinnkrevingen ble overdratt til en encomendero (godseier med forvaltningsoppgaver) som skulle påse at urbefolkningen levde et kristent liv. Dette patriarkalske systemet med atskilt forvaltning av spanjoler og «indianere» ble etter hvert kjent som «de to republikker».

I kjølvannet av Den franske revolusjon og napoleonskrigene gjorde de spansktalende kolonistene opprør mot kongen i Madrid. Rundt år 1820 var spansk Amerika blitt omformet til 20 selvstendige republikker. Urfolkenes posisjon innen dette nye statssystemet varierte noe, men generelt kan en si at samtidig som de store krongodsene (encomiendas) ble omgjort til privat eiendom (haciendas) så fortsatte urbefolkningen å leve som fattige småbønder nederst i samfunnet.

Reservater

Reservat i USA
Ved begynnelsen av 1900-tallet hadde urfolkene i Nord-Amerika mistet det meste av sine områder. Resten ble tildelt små reservater. Bildet viser innkjøringen til Duck Valley-reservatet på grensen mellom Idaho og Nevada i USA. Duck Valley er ett av et dusin reservater i denne regionen som ble opprettet mellom 1877 og 1911 for shoshoner (samt mindre grupper av andre beslektede urfolk) etter at fangstmenn og nybyggere fra det østlige USA hadde presset dem vekk fra sine opprinnelig områder. Den amerikanske hæren spilte en viktig rolle i koloniseringen av den nordvestre delen av USA ved å krige mot alle grupper som satte seg til motverge. 410 shoshoner mistet livet under Bear River-massakren i 1863.

I Nord-Amerika tok koloniseringen en svært forskjellig form. De jakt- og sankerbaserte samfunnene her lot seg ikke innrullere som undersåtter i et imperium. Nybyggerne fra England og Frankrike og etter hvert hele Europa så heller ikke seg selv som en type ny adel, men snarere som en type mer siviliserte mennesker som Det guddommelige forsyn hadde gitt rett til å overta landet fra de primitive. Ved begynnelsen av 1900-tallet hadde urfolkene mistet det meste av sine områder. Resten ble tildelt små reservater i USA og Canada, ofte langt fra det opprinnelige hjemlandet. De ble påtvunget traktater av myndighetene hvorigjennom de mistet sin suverenitet, om de enn kunne utøve et visst indre selvstyre i pakt med egne tradisjoner.

Foruten at innvandrerne la beslag på nær all dyrkbar jord, var hovedgrunnen til tvangsforflytningene på slutten av 1800-tallet økonomisk. Gjennom stadige brudd på inngåtte avtaler og med militær makt bemektiget nasjonalstatene seg urfolkenes ressursrike områder. Reservater ble hovedsakelig opprettet i svært ressursfattige regioner.

Parallelt med marginaliseringen av urfolkene gjennomgikk erobrerne selv store samfunnsendringer da industrialiseringen og moderniseringen skjøt fart utover 1900-tallet. Disse teknologiske endringene har også i stor grad forandret samfunnene til urbefolkningen.

Misjon og revitalisering

Misjon

Misjonering og kolonisering gikk hånd i hånd. Bildet forestiller puritaneren Thomas Mayhew, en av de 20 000 engelske puritanske kolonistene som kom til Massachusetts i 1620-årene. Som guvernør i en av bosetningene markerte Mayhew seg ved å utvikle fredfylte relasjoner med de opprinnelige innbyggerne, wampanoagfolket. Han lærte språket deres, preket blant dem og lot høvdingene beholde jurisdiksjonen over dem som gikk over til kristendommen. Dette gjorde inntrykk, og Thomas og hans sønn av samme navn er gått inn i europeisk misjonshistorie som gode eksempler.

Av /NTB Scanpix ※.
Inti Raymi

Inti Raymi'rata («solfestivalen» på quechua-språk) er i dag en årlig friluftsteaterforestilling i Cuzco i Peru. Etter tradisjonen ble festivalen grunnlagt av inkaen Pachakutiq i 1412 som en seremoni til ære for solguden Inti som var inkaenes hovedguddom. Feiringen ble forbudt av den spanske kolonimakten i 1535. I 1944 gjenoppsto Inti Raymi som friluftsteater bygd over kronikøren Garcilaso de la Vegas (el Inca) fremstilling av inkatiden. Festivalen finner sted 24. juni (vintersolverv på den sørlige halvkule) og trekker store mengder turister. Inti Raymi er også en religiøs markering til ære for solen mange steder i Andes og faller gjerne sammen med markeringen av Døperen Johannes' dag.

Av .
Lisens: CC BY ND 2.0

For urfolk har kristen misjon, først i form av katolske misjonærer i spansk og portugisisk Sør-Amerika, og senere protestantisk, medført at man har vært utsatt for vedvarende ideologisk krigføring siden 1500-tallet. Dette har resultert i motstand i form av flere revitaliseringsbevegelser etter at den militære kampen var tapt. Mest kjent er den såkalte «dansesyken» (taki unquy) i Andes i 1560-årene og «åndedansen» i USA rundt 1890. Tro på at man kan danse seg inn i en verden der undertrykkerne ikke lenger finnes (millenarisme) er også kjent fra religionskrigene i Europa på 1500-tallet.

1900- og 2000-tallet

Den amerikanske urbefolkningen består i dag av rundt 70 millioner mennesker. Mange kulturer og språk har forsvunnet eller er i ferd med å forsvinne. Mange urfolk ble utsatt for folkemord i løpet av erobringstiden og kolonitiden, mens andre har blitt assimilert, det vil si sammensmeltet med majoritetskulturen. Gjennom å skifte til europeisk livsstil og språk, eller ved inngifte, er de i dag en del av den alminnelige befolkningen, ofte kalt mestiser. Imidlertid finnes det fremdeles til dels store urfolksgrupper, og flere er større i dag enn før erobringen. Enkelte urfolk har ikke bare klart å bevare sitt særpreg og mange av sine tradisjoner, religion, filosofi og språk, de har også funnet nye tilpasninger.

Med unntak av Argentina og Uruguay utgjør urfolk en større del av befolkningen i Latin-Amerika enn i Nord-Amerika. Særlig i Mexico og Guatemala, samt i Andes (Bolivia, Peru og Ecuador) finnes regioner som helt eller hovedsakelig er bebodd av bønder med egne språk og religiøse tradisjoner. I takt med moderniseringen i Latin-Amerika har det også blant denne befolkningen vokst fram moderne, sivile organisasjoner i samfunnet som har kjempet mot alle former for dominans og undertrykking.

Den første generasjonen av disse oppsto i Chile, Mexico og USA mellom 1910 og 1920, men de ble ofte en del av alminnelige, sosiale reformprogrammer. Fra 1970-tallet kom en verdensomspennende kulturell oppblomstring og oppvåkning blant urbefolkningen med sterkere vekt på det kulturelle enn det sosiale. Utover 1990-tallet førte dette til at stadig flere latinamerikanske land erklærte seg som multikulturelle.

Det foregår i dag mye målbevisst politisk aktivitet blant urfolk over store deler av Amerika. Denne går gjerne parallellt med en revitalisering av religion, tradisjoner, språk og kultur. En fellesnevner er et ønske om mer selvbestemmelse i form av territoriell eller kulturell autonomi og særskilte rettigheter innen nasjonalstaten. Det er likevel store forskjeller mellom de ulike urfolknasjonene. Størst grad av politisk selvstyre finnes blant Kuna-folket i Panamá og inuittene i Nunavut-territoriet i Canada.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Brown, Dee: Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee, 1974
  • Davis, Mary B., red.: Native America in the Twentieth Century : An Encyclopedia, 1994
  • Hoxie, Frederick E., red.: Encyclopedia of North American Indians, 1996
  • Josephy, Alvin M. Jr.: The Indian Heritage of America, revidert utgave, 1991
  • Ravna, Øyvind: Fra Little Bighorn til Standing Rock : En moderne indianerhistorie, Orkana akademisk, 2018
  • Wilson, James: Jorden skal gråte : USAs historie med indianernes øyne, 2007, Spartacus forlag

Kommentarer (2)

skrev Lars Hallstrøm Eriksen

Inkluderer begrepet "amerikanske urfolk" også inuittene? Ref.: https://snl.no/Canada
Fjerde avsnitt: "Den opprinnelige bosetningen i Canada var inuitter og indianere."
(Jeg sender inn forslag på den artikkelen om å endre "indianere" til "amerikanske urfolk".)
Ref. også: https://snl.no/inuitt
Slutten av første avsnitt: "Av alle opprinnelige amerikanere erinuitt de mest asiatiske i fysisk type, språk og generell tilpasning. De er også den eneste folkegruppen som har representanter på begge sider av Beringstredet. I 2000 var det i overkant av 2000 inuitter i Russland, ca. 50 000 i Alaska, 35 000 i Canada og 50 000 på Grønland."

svarte Mari Paus

Hei, Lars! Jeg er ikke helt sikker på hva som blir riktig her, men det er jo uansett snakk om urfolk i Amerika. Artikkelen bør absolutt omtale inuitter og lenke videre. Jeg har videresendt spørsmålet ditt til fagansvarlig som vil se nærmere på det. Takk for spørsmålet! Vennlig hilsen Mari i redaksjonen

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg