Illinois, fellesbetegnelse for en gruppe av språklig og kulturelt nært beslektede indianerstammer i det sørlige Wisconsin og det nordlige Illinois, USA. Språket, som omfatter flere dialekter, hører til algonkinfamilien. Illinois representerer den vestligste stammegruppen av de østlige skogsfolkene, og tilpasningen var ikke helt ulik den som karakteriserer prærienaboene litt lenger vest. Landskapet er et savanne-/parklandskap med spredt eikeskog.

Selv om flere stammer av og til samlet seg i større bosetninger, har man ikke belegg for den tidligere oppfatningen at de skulle ha utgjort et forbund på samme måte som creekføderasjonen eller irokeserforbundet. De tidligste beretninger navngir 12 stammer. Flere av disse ble sterkt redusert på 1700-tallet og ble innlemmet i andre grupper. De mest kjente etter dette var cahokia, kaskaskia, michigamea, peoria og tamaroa.

Produksjonslivet var basert på en kombinasjon av maisjordbruk, jakt, fiske og sanking. Jordbruk og sanking var kvinnenes oppgave, mens mennene drev jakt og fiske. Årssyklusen begynte i mars–april, da man returnerte fra vinterleirene til de halvpermanente sommerlandsbyene. Etter hyppingen av maisen omkring 1. juni drog de fleste, også kvinner og barn, på en seks ukers bisonjakt. Maisen ble høstet i juli og august, og deretter forlot alle landsbyen for å sette opp vinterjaktleirer.

Etter at en kaskaskiaindianer i 1769 drepte den berømte ottawa(odawa)høvdingen Pontiac, ble alle illinoisindianerne utsatt for hevnaksjoner fra stammene ved De store sjøer. Etter forflytningen til Kansas omkring 1840 var det bare 200 personer igjen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.