Ildgivning, militær skyting utført av enkelt person, avdeling, fartøy eller fly. Kan foregå som salver fra krigsfartøy eller hæravdelinger i sluttet orden. Ved hæren foregår nå ildgivning fra spredt orden, og vesentlig med automatvåpen. Når ild er kommandert, skyter hver enkelt når anledningen er gunstig; skuddtakten avpasses etter forholdene.

Ilden avgis vanligvis som presisjonsild; skudd rettet mot bestemt mål kan også utføres som soneild, dvs. rettet mot et område for å forstyrre, vanskeliggjøre en fremrykning o.l.

Ildgivning foregår ved direkte sikting mot målet; bombekastere og skyts kan skyte fra skjult eller dekket stilling ved indirekte retning. For å hindre angriperen fra å passere et bestemt strøk kan det legges sperreild over dette med mitraljøser eller artilleri.

Ildgivning til sjøs er komplisert fordi ilden åpnes på store avstander, begge parter er i bevegelse og fart og kurs kan varieres. På større fartøyer ledes ilden ved hjelp av sentralsikte, radar og datamaskiner som formidler ilddataene til kanonene. Avfyring kan skje sentralt. Mot luftmål, hurtiggående fly, kreves kompliserte sikteapparater og avansert elektronisk styring.

Styrte prosjektiler og styrte raketter har forenklet beregningen av ilddata og ført til en kraftig økning i treffnøyaktighet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.