(av ikon og gr. 'stå stille'), ikonostase, billedvegg, veggen som skiller koret fra skipet i ortodokse kirker. Veggen er mer enn mannshøy, men når aldri helt opp til taket. Den har tre porter som åpnes på bestemte tider i gudstjenesten: på visse punkter i liturgien trer diakonen eller presten frem foran den med evangelieboken eller nattverdelementene. Ellers foregår messen foran alteret innenfor veggen, og for en stor del med lukkede dører. Menigheten hører det som sies eller synges i koret, mens alteret er skjult. Legfolk kommer normalt aldri innenfor veggen, men mottar sakramentet foran dens midtport (kongeporten).

Ikonostasis har sin opprinnelse i den søylerekke med en tverrbjelke eller den åpne arkaderekke som vi finner i mange kirker fra slutten av oldtiden, både i Østen og Vesten. I Østen oppstod så en virkelig skillevegg ved at mellomrommet mellom søylene ble fylt, antakelig på 500-tallet. Med tiden ble veggen utsmykket med bilder, derav navnet ikonostasis. Billedutsmykningen er nå helt tradisjonell, med bestemt foreskreven plass for Kristus, Johannes døperen, Maria, apostler og profeter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.