Idrettsskader, fysiske skader en person pådrar seg ved å drive idrett eller mosjon. Risikoen for å pådra seg en idrettsskade varierer med hvilken idrett man driver og med ytre forhold som egen treningstilstand og helse, hvilket utstyr man bruker, trenings- eller konkurranseforhold m.m. Man regner at rundt 10 prosent av alle skader som behandles i helsevesenet er idrettsskader, de fleste lette skader. Man finner den største skadefrekvensen i lagidretter med kroppskontakt (fotball, håndball, ishockey). I friidrett er det mange strekkskader. Mosjonsbølgen har ført til et økende antall belastningsskader. Idrettsskader er først og fremst bløtdelsskader som rammer muskler, sener eller bånd, men man ser også skjelettskader i form av brudd. Hjerneskader etter støt mot hodet kan oppstå i alle idretter, men risikoen for alvorlige hjerneskader er særlig stor i boksing. Idrettsskadene kan deles i to hovedgrupper, akutte skader og belastningsskader.

Akutte bløtdelsskader skyldes at muskler, sener eller bånd et øyeblikk har vært utsatt for overbelastning. De kan deles i støtskader og strekkskader. Ved støtskader blir muskler, sener eller bånd klemt mot kroppens knokler, slik at det skjer en knusning av vevsceller, samtidig som blodårer skades eller ryker. Ved kraftige støt vil også knoklene skades, i verste fall brekke. Ved strekkskader blir påkjenningen på muskel, sene eller bånd for stor, slik at noen eller alle fibrer slites over. Også her vil blodårer kunne skades eller ryke. Begge skadetypene fører til en reaksjon på skadestedet som kalles inflammasjon, hvor kroppens forsvarsmekanisme mobiliseres for å begrense og reparere skaden. En skade gir således inflammasjon og blødning i skadeområdet. Inflammasjonen medfører utsiving av blodplasma og vevsvæske (ødem), som gir hevelse og smerter. Blødningen forsterker hevelsen og smertene direkte gjennom selve blodmengden, og indirekte ved å øke inflammasjonen. Typiske akutte strekkskader er kneskader i håndball og alpin skiidrett med ødelagte leddbånd eller menisk. Støtskader i fot og legg er vanlige i fotball.

Dette er skader som inntrer når kroppsdeler er overbelastet etter gjentatt og ensidig belastning over lang tid. Ved jevnlig trening kan nesten umerkelige småskader ikke rekke å heles før neste belastning og dermed langsomt forverres. Man vil etter hvert kjenne smerte ved belastning, helt til aktiviteten er umulig. Belastningsskader kan også ytre seg som en plutselig og akutt skade ved at en liten ekstra påkjenning medfører en skade som normalt ikke hadde kommet hvis vevet var usvekket på forhånd. Belastningsskader rammer som regel senefester på knokler eller muskler, samt selve knokkelen. En typisk belastningsskade i armene er såkalt «tennisalbu», som rammer muskelfestet på yttersiden av albuen. Ved løping opptrer ofte overbelastning i føtter og ben, bl.a. «langdistansekne», en irritasjon av sener på utsiden av kneet, benhinnebetennelse langs skinnebenet, akillessenebetennelse ved hælen, samt tretthetsbrudd i fotknokler.

En person som pådrar seg en akutt idrettsskade, bør straks avbryte aktiviteten og få førstehjelp så snart som mulig for å redusere skadetiden. Førstehjelpen har som mål å stanse blødninger og dempe den inflammatoriske reaksjon slik at den begrenses til selve skadestedet. Kraftig massasje eller varmebehandling av skaden må ikke forekomme de første 2–3 døgn, da det vil forsterke blødningen og inflammasjonen. I praksis skjer førstehjelpen etter retningslinjer symbolisert ved kodeordet RICE. Her står R for ro, I for is, dvs. nedkjøling av skadestedet med kaldt vann eller is for å begrense inflammasjonen, C for kompresjon, dvs. trykkbandasje omkring skadestedet for å stanse blødninger, og E for elevasjon, dvs. at skadestedet heves til minst brysthøyde (hjertehøyde) for å minske blødningen.

Arrvev på skadestedet trenger minst 8–10 dager før det tåler noen særlig belastning, og det oppnår full styrke først etter flere måneder. For å ha full nytte av førstehjelpen, er derfor etterbehandlingen viktig. Varmebehandling er i denne fasen nyttig for å øke blodtilførselen rundt skadestedet. Et systematisk oppøvingsprogram med gradvis belastningsøkning på skadestedet bør starte allerede 1–2 døgn etter at skaden skjedde. Slik gradvis belastningsøkning vil gi et sterkere arr enn om skadestedet holdes helt i ro. For å opprettholde kondisjon og styrke kan man velge treningsformer som belaster skadestedet mindre enn normalt, f.eks. sykle, svømme, gå på ski eller løpe i vann i stedet for å løpe ved en benskade.

Behandling av belastningsskader er ofte langvarig. Slike skader kan også bli kroniske, og operative inngrep er noen ganger nødvendig. Etter en belastningsskade er det viktig å analysere årsakene til skaden og eventuelt endre treningsrutiner eller teknikk. Idrettsskader kan generelt begrenses gjennom systematisk forebyggende arbeid angående forhold på og omkring konkurransearenaen, sikringsregler, utøverens personlige utstyr, samt selve treningens oppbygging og gjennomføring. Skadebehandling er en viktig del av idrettsmedisinen.

Senter for idrettsskadeforskning ble i 2000 opprettet ved Norges idrettshøgskole med finansiering bl.a. fra Kultur- og kirkedepartementet og Norges Idrettsforbund og Olympiske Komite.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.