Idrettsmedisin, læren om forholdet mellom idrett og fysisk, psykisk eller sosial helse. Under idrettsmedisinen hører idrettsfysiologien (studiet av kroppsfunksjonene under idrettsutøvelse), studiet av hvordan idrett virker på vekst og utvikling, og hvordan idrett kan forebygge og hindre eller forsinke utviklingen av sykdom og skader. Idrettsmedisin utreder også hvilke former for idrett og kroppsøving som er aktuelle i behandling av idrettsskader og sykdomstilstander, samt studerer etiske, sosiale og medisinske problemer som reises ved stadige forsøk på å øke individets prestasjonsnivå i ulike aldere, bl.a. gjennom doping. Som rådgivende organ i medisinske spørsmål har Norges Idrettsforbund oppnevnt et idrettsmedisinsk råd med fem medlemmer.

Idrettsmedisin er ikke eget fag ved norske universiteter, men det ble 1977 opprettet en idrettsmedisinsk avdeling ved Norges idrettshøgskole (NIH). Idrettsmedisin var tidligere en medisinsk spesialitet, som 1962 ble erstattet med spesialiteten «fysikalsk medisin og rehabilitering». Det legges vekt på opplæring i og forståelse av fysiologi, skadeforebyggelse og førstehjelp på alle utdanningsnivåer for idrettstrenere. I fysioterapi er idrettsfysioterapi en egen spesialitet. Norsk Idrettsmedisinsk Forening ble stiftet 1966 og er en spesialforening av Den norske lægeforening. Den utgir et tidsskrift i idrettsmedisin og har en autorisasjonsordning der man blir autorisert som Idrettslege NIMF hvis man tilfredsstiller visse krav til klinisk virksomhet, idrettsengasjement og kursdeltagelse.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.