ideell blanding luft og bensin

Ideell blanding brukes som benevnelse når blandingen mellom luft og bensin er optimal. En ideell blanding vil si at HC og CO er i størst mulig grad er forbrent. Ideell blanding er cirka 14,7:1 (lambda 1, navnet på det ideelle blandingsforholdet). Det vil si 14.7 g luft til 1 g bensin.

Et ideelt blandingsforhold er viktig for å utnytte drivstoffet på en best mulig måte slik at motoren bruker minst mulig drivstoff og oppnår størst mulig effekt. Resultatet av det ideelle blandingsforholdet er et lavere utslipp av skadelige eksosgasser. Spesielt eksosgassene HC og CO. Høyt utslipp av CO2 er resultatet av ideell blanding. Høyt CO2 utslipp er ikke direkte farlig, men kan øke global oppvarming.

For å redusere forbruk og noen typer utslipp, er det vanlig i dag å bruke et magrere blandingsforhold (magermotor), cirka 40:1 avhengig av motorfabrikant). Selv motorer med andre blandingsforhold enn 14.7:1, må bruke 14.7:1 rundt tennpluggen for å starte en forbrenning. I tillegg for å brenne rein NOx katalysatoren (der denne finnes). Magrere blanding utvikler mer NOx utslipp, men reduserer CO2 utslipp.

Motorstyringsenheten (ECU) overvåker forbrenningen ved å registrere oksygensensoren(e)/lambdasondenes verdier. Sonden er montert i eksosen og verdiene gir beskjed til styreenheten om hvilket oksygeninnhold eksosen har. Ut ifra disse verdiene beregnes blandingsforholdet av ECU ved å variere åpningstiden på innsprøytningsdosene (kortere åpningstid = magrere blanding, lengre åpningstid = fetere blanding).

Blandingsforholdet er aldri fast: Kjører en fører ned en bakke, er blandingsforholdet magert, bremser man på gir, sprøytes det ikke inn drivstoff, da kommer det kun inn luft. Akselereres det opp i fart eller opp en bakke, vil blandingsforholdet være feitere (mye drivstoff) og man kan få et blandingsforhold som er lavere enn 14.7:1, for eksempel 11:1, alt avhengig av gasspådrag eller belastning.