i-mål

I-mål, betegnelse for den nynorske skriftspråkvarianten som bruker former som soli, ikke sola i bestemt form entall av sterke hunkjønnsord, husi, ikke husa i bestemt form flertall av intetkjønnsord. Ivar Aasens norm var i-mål.

I 1917 ble a-forma innført i landsmål som såkalt valgfri form, samtidig med at den i riksmål ble obligatorisk i en del særnorske hunkjønnsord, mens alle hunkjønnsord valgfritt kunne ha a-form (a-forma var valgfri form i riksmål). Obligatoriske og valgfrie former i 1917 var lærebokformer og derfor å se på som jamstilte hovedformer. Systemet med sideformer fikk vi først i 1938. I 1938 ble da i-forma gjort til sideform [klammeform] i nynorsk, og i 2012 ble den tatt helt ut av normalen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (3)

skrev Jon Grepstad

I artikkelen om i-mål står det: «I 1917 ble a-formene tillatt som sideformer (klammeform) i landsmål». Men er det rett? Formene var «valfrie» former, jamstilte med i-formene, etter det eg skjønar, og lærebokformer også etter «Rettleiding um rettskrivingi i lærebøker på landsmål». Jf. Finn-Erik Vinje: Et språk i utvikling, Oslo 1978, s. 314.

svarte Jon Grepstad

PS: Eg ser at siste delen av kommentaren min er unøyaktig.

svarte Guro Djupvik

Hei, Jon!
Takk for gode innspill. Fagansvarlig har nå vært inne og rettet opp teksten, i tråd med din påpekning.

Vennlig hilsen Guro i redaksjonen

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg