Hypostasering, det å tilskrive reell virkelighet til abstrakte og immaterielle begreper; å slutte fra det at et begrep er meningsfullt og mulig til at det begrepet står for, har selvstendig virkelighet. Platons idélære regnes som en hypostasering av begreper. Slik hypostasering var vanlig i tidligere filosofi (ikke minst hos Friedrich Hegel og i den tyske idealisme).

Av nominalister og empirister ble hypostasering betraktet som en feilslutning som skjer ved at man tilskriver selvstendig eksistens til noe som bare finnes i tanken. Nominalistene kritiserte hypostasering av begreper, og empiristene (Locke) kritiserte hypostasering av sekundære sansekvaliteter. Termen spiller en avgjørende rolle i Kants kritikk av tidligere metafysikk. Kant hevder at fornuftsideer om Gud og sjelen tidligere ble hypostasert, og forsøker å vise hvordan dette bygger på feilslutninger som er naturlige for oss, men som likevel bør unngås.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.