hybridisering – kjemi – Store norske leksikon

Benzen. a) Benzenmolekylet er formet som en regulær sekskant med et karbonatom i hvert hjørne. Alle bindingene i ringen er like og kan tenkes å være en mellomting mellom en enkeltbinding og en dobbeltbinding. Ofte illustrerer man det ved de såkalte kekulé-strukturer som vist i (b) og (c). En annen måte å angi benzens strukturformel på er vist i (d). Her tenker man seg alle bindingsatomene jevnt fordelt i hele sekskanten.

Benzen.

Av KF/Store norske leksikon ※.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Hybridisering er en hjelp til å forklare kjemisk binding på grunnlag av orbitaler.

Faktaboks

Uttale: hybridisˈering

Atomorbitaler kombineres til hybridorbitaler, som vil ha en viss vinkel mellom sine ulike retninger for mulig kjemisk binding. Kombinasjon av s + p_x + p_y + p_z-orbitalene til en såkalt sp³-hydrid gir tetraedriske bindingsvinkler, slik det er i metan, CH₄.

d²sp³-hybridisering brukes til å forklare at mange innskuddsgrunnstoff-komplekser har oktaedrisk geometri, for eksempel Fe(H₂O)₆²⁺, se VSEPR-metoden.

Hybridisering er særlig nyttig for atomer fra andre og tredje periode i periodesystemet. Disse danner kovalente (retningsavhengige) bindinger, for eksempel bor, karbon, nitrogen, silisium, fosfor og svovel. I diamant regnes karbon som sp³- hybridisert, i grafitt som sp²-hybridisert, mens ekstra elektroner i p_z-orbitaler gir opphav til elektrisk konduktans i sjiktstrukturen.

Plane oksoanioner som BO₃³^–, CO₃²^– og NO₃^–, kan forstås gjennom sp²-hybridisering, tetraedriske enheter som metan, CH₄, eller silikatanionet, SiO₄⁴^–, gjennom sp³-hybridisering.

Resonans (resonanshybridisering)

En annen form for hybridisering er resonans. Karbonationet, CO₃^2–, kan tegnes med en dobbeltbinding (kort binding) til ett av karbonatomene og enkeltbinding (lengre binding) til de to andre, og disse to bærer hver en av de to negative ladningene til ionet. Strukturundersøkelser viser at de tre C–O-bindingene er like lange, så en struktur med ulike bindinger kan ikke være riktig.

Løsningen er å tegne tre molekylstrukturer, hvor de tre oksygenatomene veksler om å få en dobbeltbinding, og angi den riktige strukturen som en resonanshybridisering av disse tre. Det betyr ikke at molekylet veksler mellom de tre strukturene, men at den riktige er en mellomting mellom de tre. Alle bindingene ender dermed opp med å være ⁴/₃-bindinger og hvert oksygenatom får en ladning på –²/₃ hver. Se karbonater.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Kjemi

Einar Skarstad Egeland

Nord universitet