Hviterussisk, språk som hører til de slaviske språkene i den indoeuropeiske språkfamilien. Sammen med russisk og ukrainsk hører hviterussisk til de østslaviske språkene. Det tales av ca. 8 mill. i Hviterussland, hvor det er offisielt språk, og i mindre, tilstøtende områder i Litauen, Polen og Russland. Det skrives med det kyrilliske alfabetet.

I hviterussisk blir «bløt» t og d (t', d') til affrikatene ts (ts') og dz (dz'). Ellers finnes det i hviterussisk ingen språklige trekk som ikke deles enten med russiske dialekter eller ukrainsk. Som i sørrussisk og ukrainsk spirantiseres g til h. Sammenfallet av ubetont a og o i a deler språket med sørrussisk. Språkets ordforråd er sterkt påvirket av polsk.

De eldste tekstene dateres til 1200-tallet. Hviterussisk var statsspråk i Det litauiske storfyrstedømmet og i den litauiske delen av Det polsk-litauiske samveldet frem til 1697. På 1800-tallet begynte en nyere hviterussisk skriftkultur å vokse frem i Russland. I 1920-årene ble det lagt stor vekt på styrking av språkets egenart og bruksområder. I 1933 ble standardspråket renormert for å ligne på russisk.

Hviterussisk har siden vært i tilbakegang. Mens 93,2 % av alle hviterussere i Hviterussland i 1959 anså hviterussisk som sitt morsmål, gjaldt dette 83,5 % i 1979 og 80,2 % i 1989. I perestrojka-tiden ble det derfor krevd styrking av det hviterussiske språket, og i 1990 ble hviterussisk erklært som republikkens offisielle språk. Videre lovgivning har ytterligere styrket språket i senere år.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.