Hvelv, konstruksjon for overdekking av rom med teglstein og mørtel som eneste materialer. Før jernbetongen ble innført på slutten av 1800-tallet, var dette den eneste noenlunde ildfaste metode til dette formål. I sine forskjellige former kan hvelvet sees som en tett, mer eller mindre komplisert sammenstilling av buer.

I sin enkleste utgave kan hvelv utføres helt eller tilnærmet halvsylindriske, såkalt tønnehvelv, hvilende på to parallelle vegger som både opptar vekten og sidetrykket. Kappe- eller klosterhvelv kan beskrives som to sammenskårne tønnehvelv hvor de deler som ligger over sammenskjæringslinjene er fjernet. Dette er understøttet av vegger på alle fire sider. Fjernes de delene som ligger under sammenskjæringen, fremstår et kryss- eller korshvelv, som bare trenger understøttelse i de fire hjørnene, eventuelt som søyler, forutsatt at sidetrykket blir motvirket på annen måte. Et sfærisk formet hvelv kalles en kuppel. Hvis kuppelen legges over et kvadratisk rom med grunnlinjen som en innskrevet sirkel, trenger den understøttelse av hvelvkapper, pendentiver, ført opp fra hjørnene.

Ut fra disse grunnformene har hvelv vært bygd i mange varianter, spesielt under gotikken, da skjæringen mellom hvelvflatene ble understreket av bueribber av stein, også til lettelse av selve byggeprosessen. Samtidig lot man sidetrykket bli oppfanget av frittstående strebepilarer og strebebuer, lagt utenfor vegglivet for tydelig å illustrere den konstruktive sammenheng.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.