hvalfangst – internasjonal hvalfangstregulering

Så lenge hvalfangsten var en kystfangst, kunne de enkelte stater regulere den ved nasjonale lover for hjemlandet og dets oversjøiske besittelser. De viktigste av slike lover var de britiske for South Georgia 1907–12, som i sine hovedprinsipper har vært forbilde for senere hvalfangstregulering. Da hvalfangsten ble pelagisk kunne den bare reguleres ved internasjonale avtaler.

De første krav om hvalfangstregulering ble fremsatt av tyske og franske biologer under hvalfangstens første ekspansjon 1908–12. Da Folkeforbundet ble opprettet, syntes en hvalfangstregulering å være en oppgave for dette. Det førte til Genèvekonvensjonen av 24. sept. 1931, gyldig i tre år fra 16. jan. 1935. Initiativet til den kom fra Det internasjonale havforskningsråd, som på sitt møte i København 1926 nedsatte en komité for å utarbeide retningslinjer for en hvalfangstregulering med Johan Hjort som president. På dens oppfordring innkalte Folkeforbundet en ekspertkomité i Berlin 1930, som fremla det utkast som ble lagt til grunn for Genèvekonvensjonen. Denne bygde i alt vesentlig på den norske hvalloven av 21. juni 1929, og dens hovedprinsipper ble fulgt i senere internasjonale avtaler om hvalfangstregulering. De viktigste bestemmelser var: forbud mot å fange visse hvalarter, og å fange unger eller hunnhval med diende unge, full utnyttelse av råmaterialet, hvalfangernes part skulle også fastsettes etter oljeutbyttet, ikke bare etter antallet drepte hval, nøyaktig fangstjournal og statistiske oppgaver for hver hval skulle sendes til «Committee for Whaling Statistics» i Sandefjord, som publiserte statistikken.

Genèvekonvensjonen ble supplert med en privat avtale av 9. juli 1932 mellom de norske og britiske selskaper, de eneste pelagiske selskaper på den tid. Den introduserte begrepet kvote, et maksimum av hval og fat olje som ikke måtte overskrides, og en tidsbegrenset sesong. For å forberede en internasjonal konferanse om hvalfangstregulering ble det holdt konferanse i London i 1944 og 1945. Her ble det for første gang av Norge foreslått en globalkvote for pelagisk fangst i Antarktis på 16 000 «blåhvalenheter» (BWU) (1 blåhval = 2 finnhval = 2½ knølhval = 6 seihval).

Washingtonkonvensjonen av 2. des. 1946 (i kraft fra 10. nov. 1948), ratifisert av 17 stater, kodifiserte tidligere avtaler og opprettet Den internasjonale hvalfangstkommisjon. Den består av en stemmeberettiget representant fra hver signatarmakt, og har fra og med 1949 avholdt årlige møter. Den har fullmakt til å vedta bestemmelser med 3/4 flertall om fredede hvalarter, globalkvoten, sesongens varighet, forbudte fangstfelter, minstemål for fangede hval m.m. Det lyktes ikke kommisjonen å nå sitt mål: å forebygge en katastrofal desimering av hvalbestanden i Antarktis. Det skyldtes dels det høye stemmeflertall for en gyldig beslutning, dels at et vedtak ble ugyldig for en stat som protesterte mot det, dels at en medlemsstat kunne melde seg ut og fange fritt, og dels at det først i 1970-årene ble innført en internasjonal kontrollordning som garanti for overholdelse av konvensjonen. Etter tur ble knølhvalen, blåhvalen og finnhvalen nesten helt utryddet. De to første ble totalfredet fra og med 1963. I sesongene 1959–62 lyktes det ikke IWC å fastsette totalkvoter, og de 5 fangstlandene Norge, Storbritannia, Nederland, Sovjetunionen og Japan fastsatte selv sine nasjonale kvoter. Den veldige fangsten disse tre sesonger viste seg å bli helt ødeleggende for hvalbestanden, og først fra 1963–64 ble fangsten redusert og opphørte etter sesongen 1976–77. Da ble også finnhvalen fredet i Antarktis, og i dag fangstes bare vågehval i disse områdene.

Etter 1972 er systemet for hvalfangstregulering blitt vesentlig endret. Det skyldes dels en voksende verdensopinion mot hvalfangst, dels den internasjonale miljøvernkongress i Stockholm 1972, som enstemmig anbefalte å styrke IWCs sekretariat, intensivere hvalforskningen, og som anbefalte et moratorium (midlertidig stans) for all fangst. De to første vedtakene ble fulgt opp av IWC, men den siste anbefalingen ble først gjennomført i 1982 med virkning fra og med 1986. Norge og noen andre land reserverte seg mot dette vedtaket. Begrunnelsen for dette var at vedtaket om full stans i kommersiell fangst ikke var i overensstemmelse med noen tilråding fra kommisjonens egen vitenskapskomité.

Moratoriet medførte utstrakt forskning på de ulike hvalbestandene med tanke på en eventuell gjenåpning av kommersiell fangst. IWC ville ikke oppheve moratoriet etter at de vitenskapelige undersøkelsene var gjennomført, og Norge gjenopptok den kommersielle fangsten av vågehval i 1993. Dette medførte sterke reaksjoner fra de andre medlemslandene og fra en rekke frivillige organisasjoner.

Ingen andre medlemsland driver kommersiell hvalfangst i dag, men enkelte land driver en begrenset fangst i forskningsøyemed. Russland er det eneste medlemslandet utenom Norge som fortsatt har reservasjoner mot moratoriet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.