hvalfangst – den moderne fangsten

Svend Foyns bruk av damphvalbåten og konstruksjon av harpunkanon og granatharpun, var helt avgjørende for utviklingen av den moderne hvalfangsten. Både kanon og harpun er siden sterkt forbedret. Under selfangst i Norskehavet var Svend Foyn blitt satt på den tanke å finne en metode til å fange de store mengder blå- og finnhval han så der, og som var for hurtige og kraftige til at man tidligere hadde våget å gi seg i kast med dem. Ved treff i fremkroppen blir hvalen raskt drept av granaten som eksploderer inne i den og holdt fast av harpunens mothaker slik at hvalen ikke synker. Den kan deretter hales inn til hvalbåten og slepes til hvalstasjonen i land.

I 1890-årene lå det over 30 stasjoner i Nord-Norge. Denne perioden i den moderne fangst kalles finnmarksfangsten. Hvalfangst fra de tre nordligste fylker ble forbudt ved lov av 1. feb. 1904. Den neste perioden går frem til 1925, og betegnes av og til «verdensfangsten». Denne formen for kystfangst («shore whaling») ble startet av nordmenn i begynnelsen av 1880-årene og omfattet etter hvert felter over hele Jorden. Bortsett fra i Antarktis oppgav nordmennene denne fangsten under den første verdenskrig. De fleste steder ble den fortsatt av den stedlige befolkning.

Det viktigste under kystfangsten var oppdagelsen av den rike hvalbestanden i Antarktis. Overføringen av fangsten dit skyldtes ikke så meget forbudet mot fangst fra Nord-Norge eller en nedgang i hvalbestanden i Norskehavet, som et veldig prisfall på hvalolje 1903–05. Hvalfangerne måtte enten innstille eller finne så rik tilgang på råstoff at de ved bare å utnytte den beste delen av det kunne produsere oljen billigere. Etter tre norske prøveekspedisjoner til Antarktis 1892–95, to ledet av Carl Anton Larsen, ble den første stasjonen, Grytviken Sør-Georgia, åpnet av ham for et argentinsk selskap høsten 1904. Året etter begynte Chr. Christensen den norske, antarktiske fangsten med det flytende kokeriet Admiralen ved Sør Shetlandøyene. Da feltene viste seg umåtelig rike, fulgte en voldsom ekspansjon. Før 1912 lå det 7 større stasjoner på Sør-Georgia, fire norske, to britiske og én argentinsk. Et hovedsenter for de flytende kokeriene var den lille øya Deception i South Shetland Islands. Da Storbritannia hevdet suverenitet over alle de antarktiske øygruppene, var fangsten avhengig av britisk konsesjon og lisens. Gjennom lisensordningen begrenset britene fangsten og innførte en eksportavgift på hvaloljen. Etter 1912 ble det ikke gitt flere lisenser. Hvalfangsten medførte en langvarig diplomatisk strid mellom Storbritannia, Norge, Argentina og Chile om suvereniteten over de antarktiske områder.

Forutsetningen for den veldige ekspansjonen av hvalfangsten var verdens sterkt økende behov for spisefett og oppfinnelsen av fettherding, som gjorde det mulig å lage margarin av nesten 100 prosent hvalolje. I Norge ble 1912–13 herdingsfabrikkene Vera Fedtraffineri A/S, Sandefjord og A/S De-No-Fa, Fredrikstad, bygd. Disse kjøpte hvert år det meste av verdens produksjon av hvalolje.

Under den første verdenskrig avtok hvalfangsten meget sterkt. Da Storbritannia økte eksportavgiften og truet med ikke å fornye de norske konsesjoner, tvang det nordmennene til å finne en metode til hvalfangst uten britisk konsesjon. Løsningen ble pelagisk hvalfangst, dvs. fangst med hvalbåter til et flytende kokeri som i det åpne hav opparbeider råstoffet om bord, uavhengig av land. Båtene som betjente kokeriene var stålskip på 40–50 m drevet av dampmaskin. Kokeriene kunne operere utenfor territorialfarvannet til de britiske besittelser og drive hvalfangst inne i drivisen (derfor også kalt isfangst) rundt hele det antarktiske kontinentet. De første forsøkene ble gjort inne i Rosshavet 1923–24 av C. A. Larsen. 1927–28 ble gjennombruddssesongen for isfangsten. En teknisk oppfinnelse som gjorde den veldige ekspansjon av isfangsten 1927–31 mulig, var opphalingsslippen. Den første ble bygd på kokeriet Lancing, Larvik 1925, og var oppfunnet av hvalfangstbestyrer P. Sørlle. Mens kokeriene tidligere hadde vært avhengige av smult vann for flensing langs skipssiden, kunne nå hvalen trekkes opp på dekket og opparbeides i all slags vær. Ekspansjonen omfattet ikke bare Norge, nordmenn gav også bistand til start av utenlandske selskaper, særlig britiske. I sesongen 1930–31 opererte i Antarktis 41 ekspedisjoner og 6 landstasjoner med 232 hvalbåter og 10 550 nordmenn. Det ble drept over 40 000 hval og produsert 3 600 000 fat (6 fat = 1 tonn) hval- og spermolje til sammen, det høyeste i hele hvalfangstens historie. Da denne overproduksjonen inntraff samtidig med den økonomiske verdenskrisen, brøt hvaloljemarkedet sammen, og i sesongen 1931–32 ble hele den norske og delvis den utenlandske hvalfangstflåten lagt opp.

For å unngå gjentagelse inngikk de norske og britiske selskapene en kvoteavtale for 1932–33 og et par sesonger fremover, som begrenset antallet fangede hval og produksjonen til det verdens fettmarked kunne absorbere. Denne kvoteavtalen var den mest effektive man har hatt, og den ville ha holdt fangsten på et rimelig nivå hvis ikke Japans og Tysklands politiske hvalfangst hadde sprengt den. Begge lands hvalfangst var et ledd i krigsforberedelsene. For norsk hvalfangst var 1930-årene meget kritiske. Norges andel av den antarktiske fangsten gikk ned fra 71,4 prosent i 1928–29, til 29,9 prosent i 1938–39, og den norske bemanningen av alle nasjoners fangstflåter gikk ned fra nær 100 prosent til 60 prosent i samme tid. Den antarktiske hvalfangsten var da så dominerende at 1938–39 kom bare 2 prosent av verdens totale hvaloljeproduksjon fra andre felter.

Under den annen verdenskrig stanset nesten all hvalfangst. 30 av de flytende kokeriene krigsforliste, og ved freden var det bare 7 brukbare igjen pluss 2 nybygde. Da byggeprisene var tredoblet, inngikk de norske selskapene en avtale om fellesdrift 1945–48. En veldig prisstigning på hvalolje gav så store overskudd at flåten var gjenreist til 10 ekspedisjoner i 1948 og sterkt nedskrevet. Storbritannia fanget med fire ekspedisjoner, og fra 1946 begynte både Sovjetunionen, Nederland og Japan fangst.

I et forsøk på å bevare hvalbestanden undertegnet 17 nasjoner en konvensjon i Washington 2. des. 1946. Den opprettet Den internasjonal hvalfangstkommisjon (International Whaling Commission, IWC), som fra 1949 fastsatte den tillatte pelagiske maksimumsfangst i Antarktis til 16 000 blåhvalenheter (se nedenfor). Skjønt det allerede før krigen var åpenbart at hvalbestanden var i sterk tilbakegang, lyktes det først fra sesongen 1963–64 gradvis å få senket globalkvoten.

Det ble en hard konkurranse om størst mulig andel av kvoten, særlig etter at Sovjetunionen 1959–61 satte inn tre av verdens største kokerier med 20 kraftige hvalbåter til hvert. Nederland, Storbritannia og gradvis Norge trakk seg ut av fangsten, mens Japan kjøpte seks av disse landenes ekspedisjoner. Det siste norske kokeriet fanget hval 1967–68. I 1968–69 fanget fire japanske ekspedisjoner. Sovjetiske hvalkokerier drev en betydelig fangst av fredede hvalarter i Antarktis, bl.a. blåhval, i hvert fall til slutten av 1970-årene. Den siste landstasjonen på South Georgia ble stengt 1966. Etter hvert som fangsten i Antarktis gikk tilbake, ble fangsten i det nordlige Stillehavet og Beringhavet, dels med flytende kokerier, dels fra landstasjoner i Japan og på Kurilene, av større betydning i verdensfangsten. Fangsten her ble drevet av Japan og Sovjetunionen.

Gjennom de senere tiårene har reguleringer vedtatt av IWC ført til at fangstnasjonene i verden enten har avviklet eller sterkt redusert fangsten, og av medlemslandene er det bare Norge som driver kommersiell hvalfangst (av vågehval). Japan driver forskningsfangst av vågehval i Antarktis og i det nordlige Stillehavet; USA, Russland og Danmark (Grønland) driver urbefolkningsfangst etter grønlandshval, gråhval, vågehval og finnhval. I tillegg drives hvalfangst i land som ikke er medlem av IWC (i Canada etter grønlandshval; i Indonesia etter spermhval). Dessuten drives det fangst av småhval og delfiner i en rekke land (grindhval på Færøyene, hvithval i Canada, grindhval og delfiner i Japan) – denne fangsten er ikke regulert av hvalfangstkonvensjonen.

I Norge har vågehvalen utgjort mer enn 90 % av totalfangsten siden fangsten begynte i norske kystfarvann i slutten av 1920-årene. Like etter den annen verdenskrig begynte en gradvis ekspansjon til arktisk-boreale havområder i det nordlige Atlanterhav. I dag fangstes bare vågehval i Norge, og i 2005 ble det avsatt en kvote på 797 hval. Kvoten er fordelt med 651 i Norges økonomiske sone og Svalbardsonen, og 145 i fiskerisonen ved Jan Mayen. Småhvalfangsten har siden 1938 vært konsesjonsbetinget, og fra 1950 har det dessuten vært omfattende begrensninger av fangsttid og fangstfelter.

Fangsten foregår i sommerhalvåret. Fartøyene som brukes (35 påmeldt i 2005) er 40–80 fot med et mannskap på 4–8 personer, utstyrt med utkikkstønne og harpunkanon. Utenom sesongen benyttes hvalbåtene som regel til fiske. Produktene fra vågehvalen er kjøtt og spekk. Hvalkjøttet er underlagt veterinærkontroll, og brukes til mat for mennesker og dyr.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.