Nålevende hvaler: Knølhvaler i Stillehavet av /Shutterstock. Begrenset gjenbruk

hvalenes evolusjon

Utdødd hval: Skjelett av Ambulocetus natans. Navnet Ambulocetus betyr «gående hval», og som skjelettet tydelig viser var Ambulocetus et firbeint dyr. Foto fra en utstilling i Seodaemun naturhistoriske museum i Seoul, Sør-Korea i 2019.

Ambulocetus
Av /Shutterstock.

Hvalenes forfedre var landlevende klovdyr som ble vannlevende i epoken eocen, for mellom 50 og 55 millioner år siden. En rik fossilrekke viser hvordan hvalene utviklet tilpasninger for et liv i vann.

Kjennetegn ved hvaler

De nålevende hvalene er pattedyr som lever hele livet sitt i vann. De føder og ammer under vann, og puster med lunger gjennom blåsehull på toppen av hodet. Forbeina er omdannet til luffer (også kalt sveiver), mens bakbeina og hofta er sterkt redusert i størrelse, og bakbeina stikker ikke ut av kroppen. I motsetning til de fleste andre pattedyr har hvaler veldig lite hår på kroppen. Halsen er kort og avstivet, og flere av halsvirvlene er vokst sammen. Farten framover lager de ved å slå halen opp og ned. Hvalene deles i to store grupper: Bardehvaler og tannhvaler.

De første hvalene

Utdødd hval: Skjelett av Dorudon atrox. Knoklene i de små bakbeina synes under kroppen langt bak. Foto fra en utstilling i Naturmuseum Senckenberg, Frankfurt, Tyskland, i 2019.

Dorudon
Av /Shutterstock.

Hvalenes forfedre gikk fra å være firbeinte, landlevende dyr til fullt vannlevende. De tidligste slektningene kalles ofte stamhvaler eller archaeoceter. Det er vanlig å regne Pakicetus som den eldste kjente forfaren (omtrent 49 millioner år siden). Den kunne løpe på land på fire bein og var et lite rovdyr i og rundt elver og innsjøer i et tørt klima nær den nordlige kysten av Tethyshavet, i det som nå er Pakistan og nordlige India. Tennene er trekantete og sagtannede, og øynene sitter høyt oppe på hodet, som hos krokodiller. Den hadde lange, tynne ben, men svært tunge knokler, så det kan se ut til at den vadet i vann, men uten å svømme så mye.

Ambulocetus levde halvt på land, halvt i ferskvann, for 48 millioner år siden. Den hadde antakelig hørsel bedre tilpasset å fungere under vann, ved å høre direkte gjennom kraniet fremfor gjennom trommehinnen. Ambulocetus hadde antakelig svømmehud, og kunne både svømme og gå på land. Andre tidlige halvt vannlevende hvaler er blant annet Maiacetus, Rodhocetus, Remingtonosaurus og Makaracetus.

Fra midten av eocentiden fantes det stamhvaler som levde hele livet sitt i havet. Blant de aller tidligste er Basilosaurus og Dorudon (43-34 millioner år siden). Dorudon hadde små bakbein som stakk ut av kroppen, men kunne ikke bære vekten sin på land. Basilosaurus og andre hvaler i samme gruppe var 5- 18 meter lange fiskeetere som fantes på alle kontinenter.

Tannhvaler og bardehvaler

Tannhval: Spekkhogger med åpen munn.

Spekkhogger
Av /Shutterstock.
Bardehval: Munnen til en gråhval.
Gråhval
Av /Shutterstock.

I epoken oligocen ble hvalene splittet i to hovedgrupper som ledet fram til de gruppene som fremdeles finnes i dag: Bardehvaler (Mysticeti) og tannhvaler (Odontoceti). To evolusjonære nyvinninger som er unike blant pattedyrene er filterspising med barder (hos bardehvalene) og ekkolokalisering under vann (hos tannhvalene). Disse tilpasningene førte til en adaptiv radiasjon og stor økning i antall hvalarter.

Dagens nålevende grupper av tannhvaler oppstod i oligocen, mens dagens bardehvaler dukket opp noe senere, i miocentiden. Høyfrekvenshørsel, som alle levende tannhvaler har, er dokumentert i den tidlige tannhvalen Echovenator sandersi. Hvalen Janjucetus levde for 25 millioner år siden og hadde tenner, men er nærmest i slekt med bardehvalene.

Forskning

Hvalenes opprinnelse var lenge et av biologiens store mysterier. Ikke før tidlig på 1800-tallet ble forskere enige om at hvaler var pattedyr, og ikke fisk. I 1839 fastslo paleontologen Richard Owen at det fossile dyret Basilosaurus var en hval, men fortsatt var slektskapet med andre pattedyr ukjent. I 1883 foreslo William Flower at bløtvevet hos hvaler tydet på at de var klovdyr, men fikk ingen støtte. På 1930- og 40-tallet ble alle forslagene som hadde kommet på hvalenes plassering i pattedyrenes slektskapstre gjennomgått, og flere forskere konkluderte med at de var umulige å plassere.

I tiden etter dette ble det gjort forsøk på stoffer i immunsystemet, proteinsammensetning, og fra 1990-tallet av: på DNA. Alle disse undersøkelsene tydet på at klovdyrene var hvalenes nærmeste slektninger. I 1981 ble Pakicetus funnet, og var starten på en rekke funn i Pakistan, India, Egypt (Wadi Hitan) og Sør-Amerika som viste hvordan hvalene ble stadig mer tilpasset et liv i vann i eocenepoken.

Blant paleontologene, som jobbet med de fossile skjelettene, var det mye skepsis til at hvalene var klovdyr. De mente at hvalenes forfedre var mesonychidene, en gruppe rovdyr med hover, på grunn av likheter i tennene. Utfordringen var at det definerende trekket for klovdyr (såkalt autapomorfi) er i ankelen, som ingen fossile hvalskjeletter var funnet med, og som nålevende hvaler ikke har. I 1990 ble bakbeina til Basilosaurus beskrevet, men var av for dårlig kvalitet til å løse problemet. Først i 2001 kom det endelige fossile beviset da fire fossile hvaler ble funnet med bevarte ankler, med et utseende karakteristisk for klovdyrene. Man regner i dag at flodhest er hvalenes nærmeste nålevende slektning.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg