Hustufter, rester etter forhistoriske hus som er synlige i terrenget eller kommer frem ved utgravninger. De kan være av forskjellig karakter, avhengig av husenes opprinnelige form og byggemateriale. Vanligvis finnes bare spor etter grunnplanen, eventuelt med ildsteder, veggfundamenter og stolpekonstruksjoner. Ved moderne utgravningsmetoder er det mulig å undersøke tufter som kun tegner seg gjennom skiftende konsistens og farge på jorden. Av denne grunn er det i de senere år oppdaget spor etter forhistoriske hus så å si overalt hvor det har vært bosetning og hvor moderne virksomhet ikke har fjernet de eldre jordlagene totalt.

I Europa kan de eldste kjente hustufter dateres til paleolittisk tid (eldre steinalder). Fremfor alt er det oppdaget tufter av variert form og størrelse fra eldste steinalder i Øst-Europa og Sibir. Dels dreier det seg om teltfundamenter, dels om grophus og dels om rester av langstrakte hytter med plass til flere familier. Noen ganger er det ved slike hustufter funnet mengder med mammutknokler og andre dyrebein som er brukt i veggfundamentene, eller som isolerende lag rundt teltene. Også i Norden er det i de siste år funnet enkelte tufter fra eldre steinalder. Bl.a. er det oppdaget spor etter hytter med nedgravd grunnplan i Finnmark, på øya Vega i Nordland og på Hardangervidda. Det ser ut som veggmaterialet i alle fall delvis har vært gresstorv.

Fra yngre steinalder finnes det rike spor etter hustufter i de fleste land. Særskilt interessante er funnene fra den såkalte båndkeramiske bondekulturen i Mellom-Europa. Ved utgravninger av store arealer er det således avdekket betydelige rester etter 30–60 m lange rektangulære hus med tak båret oppe av 3–4 rekker jordgravde stolper. Flere slike hus har gjerne ligget på samme sted i landsbyer.

I Norden har man også funnet tallrike hustufter fra yngre steinalder. Ikke minst er det gravd ut interessante tuftekomplekser i Nord-Norge. Best kjent er en del værlignende anlegg fra Varangerfjorden, bl.a. fra Karlebotn. Dels dreier det seg om rester etter hus som har vært delvis gravd ned i bakken og gitt plass for et par familier, dels er det mindre tufter med en gammelignende konstruksjon. Også i Sør-Norge er det i de senere år gjort interessante funn av hustufter fra yngre steinalder. Best kjent er kanskje Kråkerøy-funnene ved Fredrikstad, som består av forskjellige små hyttefundamenter og rester av brent leirklining fra veggene. Fra Hardangervidda kjennes også en del små tufter fra steinbrukende tid av oval eller rektangulær form, til dels med steinsatte fundamenter. Bl.a. er en gruppe av disse undersøkt på Sumtangen ved Finnsbergvatn. Slike tufter som det nesten ikke finnes synlige spor etter i terrenget, vitner om en lite stabil bosetning. På en av Sunnmørsøyene er det gravd ut tufter etter to langhus fra sen yngre steinalder. Tuftene er av samme type som sørskandinaviske tufter fra samme tid. I Danmark er det avdekket arealer med større hustufter samlet i landsbylignende komplekser fra bronsealderen. Disse husene har vært lange og rektangulære og har hatt to rekker med takbærende stolper og vegger av leirklint risfletning. Enkelte trekk ved noen av disse tuftene tyder på at innefôring av fe har forekommet i bronsealderen. Også i Norge har man gravd frem tufter fra bronsealderen. Fra Talgje i Ryfylke kjenner vi en tuft fra ca. 1600 f.Kr. I et av stolpehullene ble det funnet vevtyngder, de eldste slike her i landet. På Forsand, også i Ryfylke, vitner tallrike tufter om sammenhengende bosetning fra ca. 1200 f.Kr.–600 e.Kr.

I løpet av eldre jernalder blir bosetningen i store deler av Europa, ikke minst i Norden, mer konsentrert og knyttet til faste gårder, som i visse strøk har dannet bylignende komplekser. Ikke minst er det fra deler av Danmark – særlig Jylland – og på Öland, Gotland og Bornholm gravd ut til dels omfattende samlinger av hustufter fra romersk jernalder og folkevandringstid. Den samme tuftformen er i hovedtrekkene også godt kjent fra deler av Sørvest-Norge i samme tidsrom. Det dreier seg her stort sett om velbygde hus, 10–60 m lange. Disse har gjerne vært delt i flere rom, og ofte har fjøset ligget i langhusets vestre del. Veggene har som regel vært bygd av stein og torv og har hatt en indre bordkledning. Taket har vært båret av solide stolper. Tuftene har gjerne ligget som sentrum i et gårdsanlegg der det finnes spor etter innmark med åkrer, beiteland, gravhauger og rydningsrøyser omgitt av gjerder. Eksempler på slike ødegårder med store hustufter fra eldre jernalder som er godt arkeologisk gransket, er Sostelid, Åseral i Vest-Agder og Ullandhaug nær Stavanger. På Ullandhaug er husene rekonstruert og området fredet, slik at man kan se hvordan iakttagelser fra utgravningene av tuftene kan vise hvordan selve husene har sett ut.

Hustufter av den langstrakte, rektangulære formen som kjennes f.eks. fra Ullandhaug og Sostelid, forteller om en byggeform fortrinnsvis knyttet til de mer skogbare kyststrøkene i Skandinavia. Fra mer skogrike strøk kjennes i alle fall ingen tufter av dette slaget. I det hele tatt vet man foreløpig lite om hustufter og byggeskikk i skogområdene i eldre jernalder. En type hustuft som særlig i de senere år er blitt gjenstand for gransking, og som er særegne for Norge, er nausttuftene. Disse kjennes i et stort antall fra Agder til Troms. Eiendommelig nok er også restene etter et større naust lokalisert på Åker nær Hamar ved Mjøsa. Nausttuftene er gjerne 20–30 m lange, og har rester etter vegger av jord og stein. Det er også konstatert til dels betydelige spor av trekonstruksjoner som viser at veggene kan ha vært bygd av brede loddrettstående planker felt ned i liggende, solide sylstokker. Flere slike tufter er gravd ut og kan dateres til eldre jernalder, fortrinnsvis folkevandringstid.

Hustufter kjennes også fra yngre jernalder. I Norge er et gårdsanlegg fra vikingtid gransket på Ytre Moa, Årdal i Sogn. Et stort hus er også undersøkt på Borg i Lofoten. Også en del såkalte tunanlegg i Nordland og Troms skriver seg i en viss utstrekning fra denne perioden. Dette er lange tufter der veggrester tegner seg som lave jordvoller. Disse er ordnet radiært rundt en mindre sentrumsplass. Så vel den eiendommelige plasseringen som selve tuftformen bygger åpenbart på eldre tradisjoner, slik vi kjenner dem især fra Rogaland. Berømt er for øvrig hustuftene fra de danske borganlegg som Trelleborg og Aggersborg. Disse kan dateres til sen vikingtid. Også her dreier det seg imidlertid om tufter dels etter hus som bygger på eldre tradisjoner – det treskipede langhuset – dels etter hus som er bygd for spesielle militære behov.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.