husmorferie

Husmorferie var en statsstøttet ferie for vanskeligstilte husmødre i etterkrigstiden i Norge. En typisk husmorferie bestod gjerne av et to-ukers opphold med kost og losji på et landlig pensjonat.
Husmor på ferie
Av .
Norsk Folkehjelps slagord for husmorferie var «Fra slit i yrke, til sol og styrke» — som også var i bruk av arbeiderbevegelsen i arbeidet for ferie for andre grupper.
Fra slit i yrke til sol og styrke
Av .

En gruppe kvinner på husmorferie i Tronsvangen i Alvdal rundt 1960.

Av /Anno Musea i Nord-Østerdalen.
Lisens: CC BY NC SA 4.0

Artikkelstart

Husmorferie var et sosialt hjelpetiltak som i hovedsak ble utbygd etter andre verdenskrig. Staten gav støtte til kortvarige ferieopphold for vanskeligstilte husmødre med barn. Som statsstøttet ordning ble husmorferie opphevet i 1981.

Allerede på 1920-tallet hadde forskjellige grupperinger i sivilsamfunnet sett at hjemmeværende kvinner sjelden eller aldri fikk noen reell ferie, og derfor begynt å organisere avlastning for såkalt «trengende husmødre». Gjøvik husmorlag arrangerte eksempelvis det de kalte for «styrkende og hvilende landopphold». De drev inn penger til dette via utlodning av gaver, og husmorlaget dekket ikke kun reise og opphold, de forsøkte også å skaffe hjelp i hjemmet i den fraværende kvinnens sted, i form av det som ble kalt en husmorvikar. I 1938 samlet damene på Gjøvik inn nok penger til å sende syv heldige kvinner til Skogen pensjonatTretten, mens husmorvikarer ble sendt hjem til de ferierende for å stelle mann og barn.

En statlig ordning blir til

Toneangivende politikere og samfunnsaktører så det etter hvert som svært viktig at så mange trengende husmødre som mulig fikk seg en ordentlig ferie. Norsk Folkehjelp var blant dem som gikk i bresjen for dette. Husmorferien var en hjertesak for organisasjonen helt fra grunnleggelsen i 1939, og de tok i bruk slagordet «Fra slit i yrke, til sol og styrke» — som også var i bruk av arbeiderbevegelsen i arbeidet for ferie for andre grupper — for å rette fokus mot husmødrenes mangel på ferie. Følgende stod å lese i en av deres pamfletter fra årene rett etter krigen:

«Kunne du tenke deg å arbeide år etter år uten en eneste feriedag? Nei, ville du sikkert svare, og du ville muligens legge til: Men det er det vel heller ingen som gjør? Jo, dessverre, det er det mange som gjør. Landets største yrkesgruppe, husmødrene er ikke sikret lovmessig ferie som alle andre yrkesutøvere, men er avhengig av sine ektefellers ferielønn, og den strekker som regel ikke til for et ferieopphold hvor også husmødrene kan legge hverdagens mange plikter til side.»

Den vanligste ferieformen for lønnstakere som bodde i byen i mellomkrigstiden var å besøke familie som bodde på landsbygda. Men der endte husmoren ofte opp med å ha ansvaret for de samme arbeidsoppgaver som hun hadde i hverdagen. Hun laget mat, tok oppvasken, vasket klær og vasket gulvene. Og hun måtte gjøre alt dette under vanskeligere omstendigheter enn hjemme i byen. I en reklame for vaskekoster fra 1930 ble dette uttrykt på følgende måte: «Å reise på landet betyr ofte så langt fra ferie for husmoren, for der må hun undvære de mange arbeidslettende innretninger fra sitt moderne hjem.» En journalist i Vestfold Arbeiderblad påpekte i 1938 at «den ferierende husmor trekker et lettelsens sukk når hun er vel hjemme igjen».

Det arbeidet husmoren utførte i hjemmet var av stor verdi, både for den enkelte familie og for samfunnet som helhet. Derfor så politikerne det også som viktig at husmoren fikk noen uker med fullstendig hvile fra sine plikter slik at hun var i stand til å utføre sitt arbeid resten av året. Fra 1945 gikk derfor Kvinnesekretariatet i Arbeiderpartiet sammen med Norsk Folkehjelp og Husmorforbundet for å etablere en statlig ordning. Den skulle finansiere ferien for mange husmødre de kommende årene. Det var dog ikke alle husmødre som fikk tilgang til dette. Husmorferien var behovsprøvet, og det var hovedsakelig vanskeligstilte mødre, altså de som slet økonomisk eller kanskje hadde et barn med handikap, som skulle motta støtte til ferieopphold.

Glimt fra en husmorferie

I 1960 gav Landsorganisasjon i Norge 400 000 kroner til Statens husmorferieutvalg – tilsvarende fem millioner kroner pr 2020 – og ifølge avisene ble totalt 10 000 heldige husmødre sendt på en gratis ferie den sommeren. En typisk husmorferie bestod gjerne av et to-ukers opphold med kost og losji på et landlig pensjonat. Programmene som ble tilbudt husmødrene under oppholdet bestod av forskjellige aktiviteter. Sommeren 1960 kunne avisen Fædrelandsvennen fortelle om at programmet for husmorferien på Fevik bad bestod av følgende: lysbildekvelder, Bjørnson-foredrag, sightseeing-turer til Fjære kirke og Ibsenhuset, samt en utflukt til Arendal meieri «hvor husmødrene fikk følge de forskjellige prosessene helt til melken kom ut på flasker».

En annen aktivitet som ofte stod på programmet under disse ferieoppholdene var husmorgymnastikk. Landsnemnda for husmorgymnastikk trykket fra 1950-årene opp egne hefter med treningsøvelser for husmødre, og på programmet ved Fevik bad i 1960 stod en rekke såkalte arbeidsøvelser. Disse bestod av kroppslige bevegelser som lignet på det man gjorde under de daglige arbeidsoppgaver. Eksempelvis stryking av klær, trasking i trapper og gulvvask.

Husmorferie og folkehelse

En ivrig pådriver for husmorferiene var helsedirektør Karl Evang. Han var en svært viktig skikkelse i det helsepolitiske landskapet i Norge i etterkrigstiden, og han hevdet at kvinnen var i ferd med å bli «en arbeidsmaskin i hjemmet». I et innlegg i tidsskriftet Kvinnen og Tiden i 1950 tok han videre til orde for at mannen i familien en gang for alle var nødt til «å venne seg av med at ferien er hans ferie». Husets herre kunne ikke lenger, ifølge Evang, forlange at hans kone skulle «fortsette å koke mat, stelle huset, vaske hans underbukser og bære tøfler» når hun hadde ferie.

Men Evang mente også at husmoren måtte tilbys mer enn bare et hotellrom med fullpensjon i noen uker. Kvinnene måtte aktiviseres i ferien, hevdet han i det nevnte innlegget: «Det tomrom som oppstår i hennes dag, derved at hun ikke lenger har de vante gjøremål, må fylles med hensiktsmessig adspredelse. Gjøres det ikke vil mange husmødre stå fullstendig rådløse og ikke vite hva de skal ta seg til.» Karl Evang var en av mange som på denne tiden var opptatt av at nordmenn fikk utnyttet ferien og fritiden sin på best mulig vis. En ferie fra vante plikter skulle ideelt sett bidra til å styrke den enkelte husmor, fysisk og mentalt, og dermed var husmorferien for Evang og hans likesinnede ment som et tiltak innen folkehelse.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Furu, Iris (2016). HusmorbokaEt gjensyn med Norges glemte arbeidsplass. Humanist forlag.
  • Viksveen, Thor (2014). Folk forandrer verdenNorsk Folkehjelp 75 år. Pax forlag.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg