Norsk husdyrhold er regulert av et omfattende regelverk av lover og forskrifter. Det finnes blant annet regler for behandling og stell av husdyr, størrelsen på besetningen, krav til gjødsellager og areal for spredning av husdyrgjødsel, krav til driftsopplegg, inneklima og innredning av husdyrrom, regler for forebygging og behandling av dyresykdommer.

Dyrevelferdsloven erstattet i 2010 den tidligere dyrevernloven (fra 1974). Dyrevelferdsloven inneholder generelle prinsipper og konkrete bestemmelser for hvordan mennesker skal behandle tamme og ville dyr. Med utgangspunkt i dyrevelferdsloven lages mer detaljerte forskrifter for de ulike formene for dyrehold.

Lov om regulering av svine- og fjørfeproduksjonen av 16. jan. 2004 har bestemmelser om størrelsen på besetninger av svin og fjærfe. Det er ikke lov å holde flere enn et visst antall griser og fjærfe uten å ha spesiell tillatelse (konsesjon) fra Landbruks- og matdepartementet. Hensikten med å begrense antall svin og fjærfe er å spre produksjonen på flere enheter ved å regulere produksjonsomfanget hos hver enkelt produsent.

Forurensningsloven av 13. mars 1981 hjemler regler om oppbevaring og spredning av husdyrgjødsel for å forhindre forurensning av grunnvann og vassdrag.

Matloven (lov om matproduksjon og mattrygghet mv. av 19. des. 2003) skal sikre helsemessig trygg matproduksjon og fremme dyrevelferd og god dyrehelse. Loven omfatter alle forhold langs produksjonskjeden og bruken av innsatsvarer som fôr. Loven inneholder bestemmelser om forebygging, overvåking og bekjempelse av dyresykdommer og smittestoffer og plikten til å varsle tilsynsmyndighetene dersom det foreligger fare for smittsom dyresykdom, eller det er mistanke om helse- eller miljøskadelige innsatsvarer.

Overvåking av og kontroll med smittsomme husdyrsykdommer. Etter internasjonal konvensjon er forekomsten av en rekke infeksiøse dyresykdommer underlagt månedlig rapportplikt til myndighetene i alle land tilsluttet Office International des Epizooties (se OIE). Infeksjonssykdommene klassifiseres i gruppene A, B og C, med sykdommene i gruppe A som de alvorligste. Gruppe D omfatter parasittære sykdommer og en del hyppig forekommende, ikke-smittsomme sykdommer av større økonomisk betydning.

Norge har underskrevet to internasjonale avtaler som regulerer handelen med dyr og dyreprodukter, nemlig EØS-avtalen av 1. jan. 1994 og WTO-avtalen av 1. jan. 1995. Dermed bortfalt Norges tidligere lovfestede forbud mot import av dyr og dyreprodukter. Fra 1. jan. 1999 ble EØS-avtalen revidert, og dermed ble importvernet ytterligere svekket, fordi man ikke lenger kunne opprettholde de nasjonale kravene til grensekontroll og karantenering. I hovedsak fikk vi da de samme bestemmelser for sykdomskontroll, rapportering og krav ved handel med dyr og animalske produkter som gjelder i EU. Som følge av internasjonale avtaler ble det første offentlige norske overvåkings- og kontrollprogrammet (OK-programmet) igangsatt i 1992 for å dokumentere status når det gjaldt infeksiøs bovin rhinotrakeitt. Programmet omfatter nå landdyr, fisk og skjell. Sammen med KOORIMP (Husdyrnæringens koordineringsenhet for smittebeskyttelse ved import) er dette vårt viktigste redskap for å forebygge import av smittestoffer i norsk dyrehold. Flere av de sykdommene som inngår i OK-programmet er dessuten zoonoser og har derfor også betydning for mattryggheten. Det norske OK-programmet er meget ressurskrevende. Som eksempel kan nevnes at i forbindelse med kugalskap ble det i 2002 undersøkt prøver fra 10 000 tilfeldig utvalgte slakt av storfe eldre enn 30 måneder. I tillegg kom bl.a. prøver av slakt av importerte dyr og deres avkom.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.