Humle, flerårig plante i hampefamilien. Stengelen slynger seg til høyre og klatrer flere meter opp i busker eller etter stenger, men visner helt ned om høsten. Bladene er motsatte, håndfliket og sterkt rue. Hann- og hunnplanter, hannblomstene i knipper, hunnblomstene i gulgrønne konglelignende blomsterstander. I Norge forvillet i urer og småskog nord til Bindal og Velfjord i Nordland. Hannplanten er sjelden, det er hunnplanten som dyrkes til bruk for ølbrygging. De gule kjertlene på konglene inneholder et aromatisk bitterstoff, lupulin, som gir ølet smak og gjør det holdbart.

Humle var kjent i oldtiden og nevnes bl.a. av Plinius. Men det var slaviske folkeslag som først brukte den som smaksstoff i øl, og fra øst bredte skikken seg vestover i Europa. På Karl den stores tid måtte humledyrkerne i Bayern betale tiende til kongen. Omkring år 1100 var humle dyrket i Norge, og det sies i Frostatingsloven at ingen må ta epler eller humle fra andre. For å hjelpe landbruket ble det 1661 gitt påbud om at hver bonde skulle anlegge en humlehage, om han ikke hadde noen før, «dersom han ikke ville stå i fare for å miste sin gård». Dette førte til oppsving av humledyrkingen, særlig på Vestlandet, fra Sunnhordland til Nordfjord. I 1667 nevnes 187 humlehager i Hardanger, og det ble produsert mer enn tilstrekkelig til eget bruk. Fra midten av 1800-tallet ble dyrkingen oppgitt i Norge. De største produsentlandene er Tyskland, USA og Kina.

I folkemedisinen ble tørkede humleblomster brukt som beroligende og urindrivende middel, en virkning som skyldes bitterstoffene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.