humanistisk psykologi

Humanistisk psykologi er en fellesbetegnelse på retninger innen psykologi som siden cirka 1960 er blitt lansert som alternativer til den mer tradisjonelle, naturvitenskapelig orienterte «akademiske» psykologien. Humanistisk psykologi legger vekt på forståelse av enkeltmennesket på dets egne premisser, og stiller seg kritisk til forskning som forsøker å forklare menneskelig atferd med utgangspunkt i dyreforsøk og kunstig tilrettelagte laboratorieeksperimenter.

I motsetning til både behavioristisk og psykoanalytisk psykologi gir humanistisk psykologi personens egne opplevelser, valg og verdier en sentral plass. Humanistisk psykologi er inspirert av eksistensialistisk og fenomenologisk psykologi, men har unngått å binde seg til et bestemt filosofisk grunnsyn eller en spesiell metodelære. En tidlig forløper er den humanistiske psykologien i Wilhelm Diltheys «forstående psykologi». Den humanistiske psykologien er beslektet med synspunktene til personlighetspsykologer som har betont menneskets evne til selvbestemmelse og enhet og sammenheng i personligheten (William Stern, Kurt Goldstein, Gordon Allport, Erich Fromm og Viktor Frankl).

Av mer direkte betydning for dannelse av humanistisk psykologi som egen retning er de amerikanske psykologene Carl Rogers og Abraham Maslow. Særlig den sistnevnte blir ofte nevnt som retningens åndelige far, dels på grunn av sine bidrag til personlighets- og motivasjonspsykologi (ikke minst ved å fremheve «selvaktualisering» som egen motivasjonsfaktor), dels ved å ha tatt initiativet til å danne American Association of Humanistic Psychology i 1960. I 1961 ble det startet et eget tidsskrift for humanistisk psykologi, og i 1970 fikk man en internasjonal sammenslutning av humanistiske psykologer.

Humanistisk psykologi har særlig gjort seg gjeldende innenfor personlighets- og klinisk psykologi, men har også bidratt som et korrektiv til psykologisk forskning og teoridannelse på andre områder. Humanistisk psykologi er ofte blitt kritisert for uklare begreper og teorier, og for mangelfulle forskningsmetoder. Kritikken har også sammenheng med at den humanistiske bevegelsen har fått sitt navn knyttet til omdiskuterte former for opplevelsesorientert gruppeterapi («encounter groups», gestaltterapi), og har gitt innpass for ulike motepregede strømninger fra «motkulturen».