Hulefauna. 1) Hulelevende tanglus, Titanethes albus. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
– 2) Hulefisken Typhlichthys subterraneus. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
– 3) Hulesalamander, Proteus anguinus. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
– 4) Hulelevende bille, Astogobinus angustatus. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
– 5) Hulelevende reke, Troglocaris schmidti. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Hulefauna er dyreliv i huler eller grotter. Huler er spesielle økologiske systemer. Klimaet i hulene er temmelig konstant. Solstråling mangler, så all energitilførsel må komme utenfra. Hulefaunaen har få arter og et lavt individtall, og systemene er svært sårbare mot ytre påvirkninger som ferdsel, forurensning og vassdragsregulering.
De organismer som forekommer i disse omgivelsene, inndeles vanligvis i:
Trogloxenene er dyr som lever nær åpningene av grottene og som kan benytte grotter til oppholdssted en viss tid, for eksempel flaggermus og flere virvelløse dyr (blant annet insekter, og edderkopper). Disse dyrene kan ikke fullføre livssyklusen sin i grottene. Etterstavelsen -xeno er gresk og betyr 'fremmed, utenfor'.
Troglobiontene er dyr som er bundet til hulene og helt tilpasset dette miljøet, for eksempel en del virvelløse dyr (krepsdyr, men flest insekter) og noen virveldyr (fisk, salamandere). Disse dyrene kan bare fullføre sin livssyklus i grottene. Etterstavelsen -biont er gresk og beskriver et vesens spesielle livsform.
De ekte huledyrene (troglobiontene) er ofte blinde og mangler fargestoff (pigment) i huden, men er til gjengjeld rikt utstyrt med spesielle sanseorganer. Hos de fleste huledyr er følere, ben og andre lemmevedheng usedvanlig lange. De ekte huledyrene har øyensynlig utviklet seg fra frittlevende arter med tilbøyelighet til skjult levevis (trogloxener/troglofiler). Troglobiontene foretrekker fuktige og gjerne mindre huler. Enkelte arter er vidt utbredt, andre finnes bare i én eneste hule. De ekte huledyrenes føde kommer utenfra: matrester og ekskrementer som for eksempel flaggermus og fugler etterlater seg, likeså soppmycel og planterester. Men mange huledyr er kannibaler som fortærer hverandre.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.