Hulefauna. 1) Hulelevende tanglus, Titanethes albus. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Hulefauna (tanglus) av Bertelsmann Lexikon-Verlag, Gütersloh/KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

– 2) Hulefisken Typhlichthys subterraneus. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Hulefauna (fisk) av Bertelsmann Lexikon-Verlag, Gütersloh/KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

– 3) Hulesalamander, Proteus anguinus. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Hulefauna (salamander) av Bertelsmann Lexikon-Verlag, Gütersloh/KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

– 4) Hulelevende bille, Astogobinus angustatus. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Hulefauna (bille) av Bertelsmann Lexikon-Verlag, Gütersloh/KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

– 5) Hulelevende reke, Troglocaris schmidti. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Hulefauna (reke) av Bertelsmann Lexikon-Verlag, Gütersloh/KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

Hulefauna, dyreliv i huler eller grotter. Huler er spesielle økologiske systemer. Klimaet i hulene er temmelig konstant. Solstråling mangler, så all energitilførsel må komme utenfra. Hulefaunaen har få arter og et lavt individtall, og systemene er svært sårbare mot ytre påvirkninger som ferdsel, forurensning og vassdragsregulering.

De organismer som forekommer i disse omgivelsene, inndeles vanligvis i:

Trogloxenene, som forekommer nær åpningene og som kan benytte grotter til oppholdssted en viss tid, f.eks. flaggermus og flere virvelløse dyr (insekter, edderkopper mfl.). Disse dyrene kan ikke fullføre sin livssyklus i grottene.

Troglofilene, som kan foretrekke mørke og kjølige oppholdssteder, ofte nær grotteåpninger, f.eks. flere krepsdyr og insekter. Disse dyrene kan fullføre sin livssyklus i grotter så vel som utenfor grottene.

Troglobiontene, som er bundet til hulene og helt tilpasset dette miljøet, f.eks. en del virvelløse dyr (krepsdyr, men flest insekter) og noen virveldyr (fisk, salamandere). Disse dyrene kan bare fullføre sin livssyklus i grottene.

De ekte huledyrene (troglobiontene) er ofte blinde og mangler fargestoff (pigment) i huden, men er til gjengjeld rikt utstyrt med spesielle sanseorganer. Hos de fleste huledyr er følere, ben og andre lemmevedheng usedvanlig lange. De ekte huledyrene har øyensynlig utviklet seg fra frittlevende arter med tilbøyelighet til skjult levevis (trogloxener/troglofiler). Troglobiontene foretrekker fuktige og gjerne mindre huler. Enkelte arter er vidt utbredt, andre finnes bare i en eneste hule. De ekte huledyrenes føde kommer utenfra: matrester og ekskrementer som for eksempel flaggermus og fugler etterlater seg, likeså soppmycel og planterester. Men mange huledyr er kannibaler som fortærer hverandre.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.