Lærhuden (corium) er råstoff for lær; det ytre sjikt kalles narven. De viktigste huder stammer fra tamme og ville pattedyr, til dels også krokodiller, slanger og fisker. Huder av mindre dyr som kalver, sauer og geiter kalles skinn. Huder konserveres ved salting eller tørking eller ved inngnidning med kalk og arsenikk. Kvaliteten avhenger av dyrenes alder, sunnhetstilstand, ernæring osv. Best er kjernen (croupon), ryggstykket fra midten av haleroten, hvor bakerste parti kalles speilet. Mest brukt er oksehuder (kips; av ungt hornkveg, særlig kvige), hestehuder, svinehuder, saue-, geite- og kalveskinn osv. Zeroner er sekker av tørrede oksehuder; benyttes til omslag om vareballer, særlig tobakk. Ved behandling med garvestoffer fås lær (se garving).

I middelalderen kunne landskyld (og andre avgifter) betales enten med penger (gull, sølv) eller med visse produkter av jordbruk og fiske. I denne sammenheng var det fastsatt normalpriser for slike betalingsvarer. Derved var også deres innbyrdes verdiforhold bestemt, f.eks. var i lang tid 1 kyrlag (dvs. verdien av en ku) = 6 sauer = 3 huder (dvs. kuhuder) = 12 geiteskinn. Foruten ved betaling av avgifter ble kyrlag eller hudlag (dvs. verdien av 1 hud) i stor utstrekning også anvendt som verdimål ved eiendomshandel eller skifte.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.