Hornhinnetransplantasjon er overføring (transplantasjon) av en hornhinne fra en avdød person (donor) til en pasient som har synssvekkelse og eventuelt øyesmerter i sin egen hornhinne. Bakgrunnen for inngrepet kan være medfødte misdannelser, skader, infeksjoner eller andre sykdommer i pasientens hornhinne. Det er den vanligste av alle medisinsk begrunnede transplantasjoner.

Faktaboks

Også kjent som
korneatransplantasjon, corneatransplantasjon, keratoplastikk

I likhet med transplantasjoner av andre organer eller vev skal tillatelse alltid foreligge fra donor eller donors nærmeste familie før uttak av transplantatet kan utføres.

Uttak av et hornhinnetransplantat skjer etter at donor er død, fortrinnsvis innen 1–2 dager etter dødstidspunktet. Deretter oppbevares transplantatet i en godkjent hornhinnebank. Her undersøkes transplantatet både makroskopisk og mikroskopisk. Videre blir transplantatet preparert og modellert avhengig av om mottakeren trenger et transplantat med full hornhinnetykkelse eller bare skal ha et transplantat som består av donorhornhinnens indre eller ytre lag. Både transplantatet og blod fra donor undersøkes også grundig for å sikre at sykdommer ikke overføres til mottakeren. Avhengig av oppbevaringsmetoden kan hornhinnen benyttes i inntil to til fire uker etter donors dødstidspunkt.

Det finnes to typer hornhinnetransplantasjon. Gjennomgående hornhinnetransplantasjon er den tradisjonelle, mens lamellær horhninnetransplantasjon er en nyere metode som brukes i økende grad og som nærmest har erstattet den tradisjonelle metoden.

Gjennomgående hornhinnetransplantasjon

Ved gjennomgående hornhinnetransplantasjon overføres den nye donor-hornhinnen i full tykkelse til mottakerens øye. Det hevdes at dette inngrepet første gang ble utført av tsjekkeren Eduard Zirm i 1905, mens øyelege Per Riise på Hamar gjorde den første norske hornhinnetransplantasjonen i 1933.

Operasjonen fører som regel til en vesentlig bedring av synet, selv om det kan oppstå til dels betydelig astigmatisme, gjerne kalt skjeve hornhinner. I slike tilfeller kan det være nødvendig å bruke harde kontaktlinser for å optimalisere skarpsynet (visus).

En gjennomgående hornhinnetransplantasjon utføres i øyne hvor synet er betydelig svekket på grunn av uklarheter i hornhinnens stroma (mellomste lag) fremkalt av sykdommer og skader, eller hvis det foreligger uttalte endringer av hornhinnens fasong (keratokonus).

Fremgangsmåte

Umiddelbart før den nye hornhinnen (transplantatet) skal settes på plass, fjernes i full tykkelse en tilsvarende stor, sentral bit av mottakerens hornhinne. Hornhinnens diameter er normalt 12–13 millimeter, men man ønsker oftest at pasientens gjenværende, egen hornhinnebrem bør være minst 2 millimeter bred. Dette skyldes dels at fjerning av en større sentral skive fra mottakerens hornhinne vil kunne ha negativ virkning på kammervannets avløp i øyets forkammervinkel, dels at transplantatet da ville komme svært nær øyets tette blodårenett i overgangen mellom hornhinnen og senehinnen (sclera), med derav følgende økt risiko for å utløse avstøtningsreaksjoner mot transplantatet. Hvis pasientens hornhinne har betydelig innvekst av blodårer før en planlagt hornhinnetransplantasjon, vil man oftest forsøke å redusere denne karinnveksten ved å injisere et medikament under øyeeplets bindehinne (konjunktiva).

Den nye hornhinnen (transplantatet) syes fast med en svært tynn nylontråd, som vanligvis først fjernes etter om lag 18 måneder, da det tar lang tid før den nye hornhinnen er grodd godt fast.

Resultat

Inngrepet gir oftest god synsbedring, men etter operasjonen kan det hos enkelte oppstå en betydelig hornhinneskjevhet (astigmatisme), som kan gjøre det nødvendig å bruke harde kontaktlinser for å oppnå best mulig synsskarphet (visus).

Tilfeller hvor synssvekkelsen skyldes et uttalt hornhinneødem forårsaket av redusert funksjon i hornhinnens indre lag (endotelet), behandles fortrinnsvis med en bakre lamellær hornhinnetransplantasjon og ikke med en gjennomgående transplantasjon.

Lamellær hornhinnetransplantasjon

Lamellære hornhinnetransplantasjoner er øyeoperasjoner hvor bare visse lag av mottakerens hornhinne erstattes av tilsvarende lag fra en donor-hornhinne. Denne typen hornhinnetransplantasjon har i økende grad siden starten av 2000-tallet erstattet den opprinnelige gjennomgående hornhinnetransplantasjonen.

Når man tar en sentral lamell, eller skive, fra fremre del av mottakerens hornhinne og erstatter denne med en tilsvarende skive fra donorens hornhinne, kalles dette en fremre lamellær transplantasjon (engelsk: anterior lamellar keratoplasty, ALK). Fjerner man en tynn eller ultratynn bakre lamell fra innsiden av mottakers hornhinne og erstatter denne med en tilsvarende donorlamell, kalles dette bakre lamellær hornhinnetransplantasjon (DSAEK DMEK).

Fordeler

Det er tre vesentlige fordeler ved disse operasjonstypene sammenlignet med den tradisjonelle gjennomgående hornhinnetransplantasjonen:

  1. De lamellære inngrepene medfører langt mindre postoperativ astigmatisme.
  2. De medfører i mindre grad avstøtningsreaksjoner, fordi mengden fremmed vev som transplanteres er mindre.
  3. Rehabilitering av synet etter operasjonen går mye raskere.

Det er likevel fortsatt flere hornhinnesykdommer og -skader hvor en gjennomgående transplantasjon er det beste behandlingsalternativ.

Typer

Man skiller i disse tilfellene mellom fremre lamellær hornhinnetransplantasjon av ulik tykkelse, den tykkeste gjerne kalt deep anterior lamellar keratoplasty (DALK) og to hovedtyper av bakre lamellær hornhinnetransplantasjon, kalt henholdsvis Descemet stripping automated endothelial keratoplasty (DSAEK) og den enda tynnere Descemet membrane endothelial keratoplasty (DMEK).

Risiko ved hornhinnetransplantasjon

Risikoen for avstøtningsreaksjoner er mye mindre ved hornhinnetransplantasjoner enn ved de aller fleste andre transplantasjoner. Dette skyldes at hornhinnen normalt ikke har blodårer, og at immunsystemets celler dermed ikke så lett «oppdager» den fremmede donorhornhinnen. Det er derfor i de aller fleste tilfeller ikke nødvendig å bestemme transplantatets vevstype.

Avstøtningsreaksjoner kan imidlertid forekomme, spesielt når en hornhinne transplanteres til et øye som etter infeksjoner eller skader har fått blodåreinnvekst i hornhinnen. Da vil det være aktive blodårer i den gjenværende bremmen av mottakerens hornhinne, som ikke ble fjernet for å gi plass til transplantatet.

Transplantatreaksjon forekommer hyppigst ved gjennomgående hornhinnetransplantasjon, fordi mengden av transplantert vev da er størst. Anslått hyppighet ved denne transplantasjonsformen er cirka 10–15 prosent, hvorav minst 50 prosent kan slås tilbake ved systemiske og lokale immundempende legemidler.

Til forskjell fra transplantasjoner av de fleste organer, brukes systemisk virkende immundempende medikamenter oftest kun i få ukers varighet etter en gjennomgående hornhinnetransplantasjon, og oftest kun i form av tabletter med prednisolon i moderat og avtagende dose.

Langvarig bruk av kortikosteroidholdige øyedråper brukes derimot gjerne i minst 6–9 måneder etter en gjennomgående hornhinnetransplantasjon, langt kortere etter lamellære transplantasjoner.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg